Straffesaker har to sider ved seg – en materiell og en prosessuell side. Den materielle siden handler om hvilke handlinger (eller unnlatelser) som er straffbare, og under hvilke forhold. Man opererer med fire vilkår for straffbarhet:

  1. Handlingen må være straffbar etter et straffebud
  2. Den tiltalte må ha utvist skyld. Hovedregelen er at det kreves forsett for at man er skyldig; man må ha brutt loven med vilje. Mange straffebestemmelser opererer med uaktsomhet. Man kan finnes skyldig hvis man har vært uaktsom når man har brutt loven. Eksempler på lovbrudd hvor det er forsett som kreves, er legemsfornærmelse og tyveri. Eksempler på lovbrudd hvor det er uaktsomhet som kreves, er drap og heleri. Det finnes grunner til at det i noen sammenhenger kreves forsett for at man kan straffes, mens det i andre sammenhenger er nok med uaktsomhet. Drap er mer alvorlig enn legemsfornærmelse. Det ville blitt oppfattet som urettferdig hvis man ble dømt for å ta med seg en ting som tilhører andre, ved en forglemmelse. På den annen side ville det være lett å hevde at man ikke visste at en ting var stjålet, dersom bare forsettlig heleri kunne straffes.
  3. Den tiltalte må ha skyldevne. Reglene for dette finner vi i straffeloven § 20. Den som er under 15 år, kan ikke straffes. Det kan heller ikke den som på gjerningstidspunktet er utilregnelig på grunn av sterkt avvikende sinnstilstand, sterk bevissthetsforstyrrelse eller høygradig psykisk utviklingshemming. Man fritas naturlig nok ikke fra straff på grunn av en sinnstilstand eller bevissthetsforstyrrelse som er midlertidig, og som er fremkalt ved selvforskyldt rus.
  4. Det må ikke foreligge en straffrihetsgrunn. De mest kjente straffrihetsgrunnene er nødrett og nødverge. En ellers ulovlig og straffbar handling kan være forsvarlig på grunn av omstendighetene. Nødrett går etter straffeloven ut på at en handling blir foretatt for å redde liv, helse, eiendom eller en annen interesse fra en fare for skade som ikke kan avverges på annen rimelig måte. Videre er det et krav at skaderisikoen er langt større enn skaderisikoen ved handlingen. Nødrett går ut på at en handling som ellers ville være straffbar, blir foretatt for å avverge et ulovlig angrep, ikke går lenger enn nødvendig, og ikke går åpenbart ut over hva som er forsvarlig under hensyn til hvor farlig angrepet er, hva slags interesse som angrepet krenker, og angriperens skyld. I straffeloven av 2005 har lovgiver føyet til en straffrihetsgrunn som ikke stod i straffeloven av 1902 (men som var anerkjent i rettspraksis) – selvtekt. En lovlig selvtektshandling går ut på å å gjenopprette en ulovlig endret tilstand når det vil være urimelig å måtte vente på myndighetenes bistand.

Det finnes enkelte andre grunner til at en lovbryter ikke kan straffes. En litt uvanlig grunn er diplomatisk immunitet. Ellers har straffeloven regler om foreldelse av straffansvar. Er for eksempel den høyestestraffen for et lovbrudd bot eller fengsel i inntil ett år, foreldes det straffbare forholdet dersom lovbryteren ikke siktes innen to år etter at det straffbare forholdet fant sted. Noen forbrytelser, som f.eks. drap, foreldes aldri.

I sivile saker er det hovedregelen at retten skal legge det som er mest sannsynlig til grunn. I straffesaker er det annerledes. For at en tiltalt skal finnes skyldig i et lovbrudd, må retten komme frem til at det er bevist utover enhver rimelig tvil at tiltalte er skyldig. Dette står ikke i loven, men er sikker rettspraksis.

Fri rettshjelp?
Advokatfirmaet Taha AS jobber mye med saker hvor man kan få fri rettshjelp. Mange straffesaker faller inn under denne kategorien. Straffesaker er ikke nevnt i rettshjelploven [ lenk: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1980-06-13-35]. Vi finner derimot regler om offentlig oppnevnt forsvarer i straffeprosessloven.

Alle varetektsfengslinger, pågripelser utover 24 timer og utlendingsfengslinger utløser rett til å få oppnevnt forsvarer/prosessfullmektig. Her får man som regel rett til advokat/forsvarer som det offentlige dekker – uavhengig av inntekt.

Reglene om når man kan få oppnevnt offentlig forsvarer (betalt av det offentlige), finner vi i straffeprosesslovens kapittel 9 [lenk: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1981-05-22-25/KAPITTEL_2-5#KAPITTEL_2-5]. Et hensyn bak sondringen mellom saker med og uten offentlig forsvarer, er at den tiltalte skal ha rett til offentlig oppnevnt forsvarer i alvorlige saker, mens det ikke nødvendigvis dekkes i mindre alvorlige saker. Uavhengig av om man har rett til offentlig forsvarer eller ei, er det et grunnleggende rettsstatlig prinsipp at man kan la seg bistå av forsvarer i en straffesak. Det er slått fast i straffeprosessloven § 94 første ledd, som sier at:

«Siktede har rett til å la seg bistå av en forsvarer etter eget valg på ethvert trinn av saken. Dette skal han gjøres kjent med. Retten kan tillate at siktede lar forsvaret utføre av flere.»

Når man har rett til offentlig forsvarer, er behandlet i straffeprosessloven §§ 96-100. Under hovedforhandling har den tiltalte som utgangspunkt krev på offentlig oppnevnt forsvarer. Lovgiver har imidlertid bestemt at noen straffesaker ikke er omfattet av ordningen med offentlig oppnevnt forsvarer. Det gjelder saker om promillekjøring, saker hvor det er utstedt forelegg, samt saker som kun gjelder inndragning.

Det finnes i tillegg en adgang etter straffeprosessloven § 100 annet ledd til å oppnevne offentlig forsvarer for siktede når særlige grunner taler for det, herunder at siktede har nedsatt funksjonsevne eller er i en annen fysisk eller psykisk tilstand som tilsier at det er et særskilt behov for forsvarer. I enkelte tilfeller har retten også godtatt oppnevning av forsvarer for mistenkte (ikke nødvendigvis siktede) i en sak etter en såkalt analogisk anvendelse av denne bestemmelsen.