Avtaleretten kan sies å handle om hvordan avtaler inngås, og hvordan de tolkes. Avtaleretten inneholder også regler om når avtaler er ugyldige. Avtaleretten inneholder også regler om inngåelse av avtaler ved representasjon (fullmakt).

​

Mye av reglene som gjelder på avtalerettens område, finner vi i avtaleretten. Der finner vi regler om inngåelse av avtaler ved tilbud og aksept (lovens kapittel 1), regler om fullmakt til å inngå avtaler (lovens kapittel 2) og regler om når avtaler er ugyldige (lovens kapitel 3).

​

Avtaleloven er imidlertid ikke en fullstendig lov. Noe av det viktigste i avtaleretten finner vi ikke i avtaleloven; det er i stedet slått fast i rettspraksis. Ett av de viktigste prinsippene i avtaleretten, at avtaler som er inngått, skal holdes, finner vi ikke i avtaleloven. Vi finner dette prinsippet i Kong Christian Den Femtis Norske Lov fra 1687 § 5-1-2. I denne lovens alderdommelige språkdrakt heter det følgende:

​

Alle Contracter som frivilligen giøris af dennem, der ere Myndige, og komne til deris Lavalder, være sig Kiøb, Sal, Gave, Mageskifte, Pant, Laan, Leje, Forpligter, Forløfter og andet ved hvad Navn det nævnis kand, som ikke er imod Loven, eller Ærbarhed, skulle holdis i alle deris Ord og Puncter, saasom de indgangne ere.

​

Det loven sier, er kort og godt at man med loven i ryggen skal kunne forvente at en avtale inngått av myndige personer. Det finnes noen begrensninger i dette. Avtaler som strider mot loven eller grunnleggende moral, krever ikke loven at skal holdes.

​

En annen begrensning ved avtaleloven, er at den ikke gjelder på alle livets områder. Avtaleloven § 41 sier at loven gjelder «på formuesrettens område». Mange av dagliglivets avtaler er derfor mer et moralsk spørsmål enn et juridisk spørsmål.

 

Et annet viktig spørsmål som ikke er regulert i avtaleloven, er hvordan man avgjør om en avtale er inngått eller ikke. Det er noe partene kan ha ulike oppfatninger om, og motsatt interesse knyttet til. Riktignok heter det første kapitlet i avtaleloven «Om avslutning av avtaler». Dette kapitlet behandler imidlertid bare noen former for avtaleinngåelse, at avtaler inngås ved tilbud og aksept.

 

Spørsmålet om hva som skal til for at man skal kunne si at det er blitt inngått en avtale som binder partene juridisk, er behandlet i rettspraksis. Det man kan utlede fra rettspraksis er at hvorvidt det er avgitt et bindende løfte i juridisk forstand, er avhengig av hva den andre parten, løftemottageren, med rimelighet kunne legge i det den som har avgitt et løfte, har sagt. Spørsmålet kan også formuleres som hvorvidt man har berettigede forventninger til hva den andre parten har forpliktet seg til.

 

Hvordan man avgjør om man har «rimelige forventninger» til at den andre parten har forpliktet seg til en avtale, kan ikke besvares skjematisk. En ting er klart: Det er som et utgangspunkt ikke formkrav til avtaler i norsk rett. Avtaler kan inngås skriftlig eller muntlig eller på annen måte. Det er for eksempel ikke noe i veien for at en forretningsavtale blir til ved at den skrives ned på en serviett på Theatercafeen. Over har vi gjengitt fra Den Norske Lov § 5-1-2. Prinsippet om formfrihet finner vi i samme lovs § 5-1-1. Det betyr ikke at det ikke spiller noen rolle om en avtale er muntlig eller skriftlig. Muntlige avtaler er naturlig nok vanskelige å bevise. I tillegg finnes det formkrav til avtaler på spesielle rettsområder. En ektepakt må for eksempel inngås skriftlig (ekteskapsloven § 54) og i nærvær av to vitner. En husleiekontrakt kan inngås skriftlig eller muntlig, men hver av

 

partene kan kreve at den settes opp skriftlig.

​

​

Ugyldige avtaler

 

Noen av de viktigste reglene i avtaleretten er reglene om når en viljeserklæring er ugyldig. Her skal vi se på noen av de viktigste reglene.

​

Dersom noen ved hjelp av vold eller trusler mot liv og helbred tvinger en til å inngå en avtale, er man ikke bundet til å oppfylle avtalen (avtaleloven § 28). Hvis det er en tredjeperson som har tvunget en til å inngå en avtale, må man uten ugrunnet opphold gi meddelelse om tvangen.

 

Hvis man har avgitt en viljeserklæring som er blitt forvrengt ved feilskrift eller en annen feiltagelse, er man ikke bundet av erklæringens innhold dersom den andre parten kjente til, eller burde kjenne til, feilen. Et eksempel kan være at et pengebeløp har fått en null for mye eller for lite.

 

En sentral regel i avtaleretten er avtaleloven § 33, som sier at et løfte er ugyldig dersom det vil stride mot redelighet eller god tro å gjøre løftet gjeldende på grunn av «omstendigheter som forelå» da løftemottaker ble kjent med løftet.

​

Et kjent eksempel på bruk av avtaleloven § 33 i rettspraksis er en høyesterettsdom fra 1984, «Tromsø Sparebank». I denne saken ble en kausjonserklæring kjent ugyldig. Høyesterett la vekt på at en kassekreditt hadde blitt åpnet et halvt år før kausjonserklæringen ble avgitt, og at banken ikke hadde opplyst om at kassekreditten var blitt betydelig overtrukket. Videre la Høyesterett vekt på at en annen selvskyldnerkausjon ikke var blitt avgitt. Høyesterett skriver:

 

”Det har i saken vært anført at Tromsø Sparebank ikke opptrådte i strid med vanlig bankpraksis ved å åpne kassekreditten før de avtalte sikkerheter var stillet, at det ikke er noe ekstraordinært ved at en kassekreditt overtrekkes, og at overtrekk av en kassekreditt i seg selv ikke er noen indikasjon på at debitor er i økonomiske vanskeligheter. Det er også anført at en kausjonist i alminnelighet ikke kan påberope seg som en relevant forutsetning at en annen kausjon blir avgitt. Jeg går ikke inn på noen generell vurdering av de momenter jeg her har nevnt. I denne sak er forholdene slik at banken etter min mening ikke kan bygge noen rett på Kristoffersens kausjonserklæring når den ikke foretok seg noe for å bringe på det rene om Kristoffersen hadde fått opplysninger som banken burde forstått måtte være relevante for hans vurdering. Jeg mener for min del at kausjonserklæringen er ugyldig etter avtaleloven § 33, men iallfall vil den rammes av ulovfestede regler om lojalitet i kontraktsforhold”.

 

Det kan finnes tilfeller hvor alt er i orden med inngåelsen av en avtale, men hvor det allikevel kan være urimelig å kreve at avtalen oppfylles. For slike tilfeller har vi en relativt ny bestemmelse i avtaleloven, avtaleloven § 36. Denne paragrafen, som ble føyet til loven i 1983, kan med fordel gjengis i sin helhet. Bestemmelsen sier følgende:

 

«En avtale kan helt eller delvis settes til side eller endres for så vidt det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende. Det samme gjelder ensidig bindende disposisjoner.

Ved avgjørelsen tas hensyn ikke bare til avtalens innhold, partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse, men også til senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig.

Reglene i første og annet ledd gjelder tilsvarende når det ville virke urimelig å gjøre gjeldende handelsbruk eller annen kontraktrettslig sedvane.»

 

Paragrafen står i en særstilling i avtaleretten. Mens hovedregelen er at avtaler skal holdes, har lovgiver kommet frem til at det i noen tilfeller ikke bør kreves at avtaler holdes, fordi det vil være urimelig. Bestemmelsen er blitt til som en sikkerhetsventil for å hindre at svake parter i en avtale utnyttes, og for å styrke forbrukervernet.

Det skal imidlertid noe til for at en avtale skal være såpass urimelig at man kan påberope seg ugyldighet etter § 36. I forarbeidene til loven (Ot.prp. nr. 5 (1982-83) s. 30) skrev departementet følgende:

«… slik tilsidesettelse vil neppe skje uten at domstolene finner urimeligheten klar eler tydelig påvist. Det ligger også i formuleringen «urimelig» at et vilkår må være positivt urimelig for at det skal kunne lempes; det er ikke nok at det skal kunne finnes rimeligere løsninger. «Urimelig» må kunne oppfattes som i seg selv et ganske strengt kriterium, som det ikke vil være kurant å påberope.»

 

En side ved avtaleloven § 36 som det kan være verd å merke seg, er at bestemmelsen gir domstolene muligheten ikke kun til å sette til side en avtale som ugyldig, men også til å endre den («En avtale kan helt eller delvis settes til side eller endres for så vidt det ville virke urimelig …»).

 

​

Annen lovgivning som har betydning for avtaleretten

​

Det finnes andre lover enn avtaleretten som griper inn i hovedprinsippet – avtalefrihet. Et eksempel er pristiltaksloven § 2, som setter forbud mot å ta, kreve eller avtale priser som er urimelige. Videre setter bestemmelsen forbud mot at det «kreves, avtales eller opprettholdes forretningsvilkår som virker urimelig overfor den annen part eller som åpenbart er i strid med allmenne interesser.»  Et annet eksempel er markedsføringsloven § 6, som setter forbud mot urimelig handelspraksis. Bestemmelsen definerer urimelig handelspraksis som følger: «En handelspraksis er urimelig dersom den strider mot god forretningsskikk overfor forbrukere og er egnet til vesentlig å endre forbrukernes økonomiske atferd slik at de treffer beslutninger de ellers ikke ville ha truffet.»