Erstatningsretten handler om når noen er pliktig til å erstatte en skade som er blitt forvoldt. Vi snakker gjerne om erstatning utenfor kontraktsforhold. Erstatning i forbindelse med kontraktsforhold er en del av kontraktsretten og følger et eget regelsett, selv om det er betydelige likheter. I erstatningsretten handler det alltid om å betale en sum penger. Den som har forvoldt en skade kan ikke slippe unna erstatningsansvaret ved å tilby seg å reparere skaden. Retten vil heller ikke pålegge ham å gjøre det.

​

Man kan grovt si at erstatningsretten består av to komponenter. For å avgjøre om en person har plikt til å erstatte en skade vedkommende har forvoldt, trenger vi svar på to spørsmål. For det første kan vi spørre om hva slags skade som kan kreves erstattet. Det andre er hva slags skyld som skal til hos skadeforvolderen for at vedkommende blir erstatningsansvarlig. Det første spørsmålet er regulert av skadeerstatningsloven. Svaret på det andre spørsmålet er i stor grad blitt til gjennom rettspraksis.

 

1. Hvilke skader dekkes

Skadeerstatningsloven regner opp hvilken type skader man kan få erstattet. Ikke alle tap kan kreves erstattet med loven i hånd. Tapet av et kjæledyr kan være meget smertefullt, men det er ikke dekket av loven. Det samme gjelder gjenstander som først og fremst har affeksjonsverdi.

Hovedregelen er at det må foreligge et økonomisk tap for at den skadelidte skal ha et krav på erstatning. Det finnes enkelte unntak, som skadeerstatningsloven § 3-5. Dersom noen har voldt skade på en person eller utsatt vedkommende for visse straffbare handlinger som er listet opp, kan den skadelidte ha krav på oppreisning for ikke-økonomisk tap

For øvrig inneholder skadeerstatningsloven bestemmelser om bl.a. menerstatning, tap av forsørger (noen har forvoldt en forsørgers død) og tingsskade og annen formueskade. Når det gjelder tingskade og annen formueskade.

​

2. Grunnlaget for erstatningsansvar

Vi kommer så til hvilket skyldkrav som skal til for at man blir erstatningsansvarlig. Hovedregelen er blitt til gjennom rettspraksis. Den sier at man plikter å erstatte en skade man har forvoldt dersom man har vært uaktsom når man har forvoldt skaden. Rettspraksis kan oppsummeres som følger: har man opptrådt slik som det kan forventes av en innsiktsfull og forstandig person som opptrer på det aktuelle livsområdet, blir man ikke erstatningsansvarlig. Et illustrerende eksempel er «Ubåtdommen» (Rettstidende 1973 side 1364). En ubåt hadde gått ned på 40 meters dyp og ødelagt trålen til en nederlandsk fiskebåt. Ubåtbesetningen hadde stolt på sonaren, som de regnet med ville registrere en trål, noe den ikke gjorde. Høyesterett sa seg enig i at ubåtbesetningen «slik som de måtte se situasjonen, har opptrådt normalt og forsvarlig, og således ikke kan bebreides noen uaktsomhet.»

 

Peter Lødrups lærebok i erstatningsrett oppsummerer kravet til aktsom fremferd slik:

​

«Kravet til forsvarlig atferd ligger ikke fast, men må tilpasses den funksjonen skadevolderen har. Motstykket blir den berettigede forventningen omgivelsene har til forsvarlig atferd. Oppmerksomheten blir i første rekke konsentrert om skadevolderens handling og den situasjonen han befant seg i. Den handlingen som er foretatt, settes opp mot det skadevolderen burde ha valgt. Det er avviket fra den forstandige handlemåte som betinger ansvar. Det blir derfor et hovedspørsmål om skadevolderen burde ha handlet annerledes (for eksempel kjørt saktere, låst lagerdøren, overvåket elevene i gymnastikktimen bedre mv.) eller unnlatt å handle (for eksempel latt være å tenne bål i den tørre skogen) eller utvist en bestemt aktivitet for å hindre skade (for eksempel bremset i tide, kontrollert brannslukkingsapparatene, merket alpinbakken bedre, satt opp varselskilt m.v.) Det dreier seg hele tiden om en reaksjon mot risikoen for skadeforvoldelse; det er denne risikoen som skadevolderen burde ha redusert eller avverget ved å handle, eller handlet på en annen måte. Dette utgangspunktet gjelder for eksempel ved rene formuestap som ulike profesjonsutøvere (som for eksempel advokater, revisorer, meglere) kan volde under utførelsen av oppdrag. Her vil spørsmålet være om vedkommende har utført det innen den norm som gjelder for en «alminnelig aktsom og dyktig person», som det har vært sagt om dette yrket.

Objektivt ansvar

På noen områder gjelder det et såkalt «objektivt ansvar». Det betyr at skadevolderen kan være erstatningspliktig uten hensyn til om han eller hun har opptrådt uaktsomt. Kjerneområdet for det objektive erstatningsansvaret er hvor en bedrift driver en virksomhet som har skadepotensial for omgivelsene, for eksempel eksplosjonsfare.

​

3. Skaden må være påregnelig

For at et tap skal kunne kreves dekket, å tapet være påregnelig. Skaden som kreves dekket av skadevolderen, må ikke være for fjern eller avledet. Denne betingelsen for erstatningsansvar formuleres også som at det må foreligge en nødvendig nærhet i årsaksforholdet.

Et eksempel er saken i Rettstidende 1973 s. 1268. Et militært fly brøt en kraftkabel på Hitra. Dette var uaktsomt. Bruddet førte til at en rekke strømabonnenter mistet strømmen. Det førte også til skade på et anlegg for oppdrett av regnbueørret ved at en elektrisk pumpe ble satt ut av spill. Høyesterett kom til at den nødvendige nærhet i årsaksforholdet ikke var til stede, og staten ble ikke dømt til å erstatte skaden på oppdrettsanlegget.

​

4. Noen begrensninger i erstatningsansvaret

Det finnes noen lovbestemmelser og noen prinsipper skapt gjennom rettspraksis som begrenser hvor mye skadevolderen blir nødt til å betale. Skadeerstatningsloven § 5-2 gir domstolene en mulighet til å lempe på erstatningsbeløpet når retten finner det rimelig. Bestemmelsen sier at «Erstatningsansvaret kan lempes når retten under hensyn til skadens størrelse, den ansvarliges økonomiske bæreevne, foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter, skyldforhold og forholdene ellers finner at ansvaret virker urimelig tyngende for den ansvarlige. Det samme gjelder når det i særlige tilfelle er rimelig at den skadelidte helt eller delvis bærer skaden.»

Skadeerstatningsloven § 5-1 har regler om at erstatningsbeløpet kan settes ned eller falle helt bort dersom den skadelidte selv har medvirket til skaden.