Fagartikkel om arverett


Arveretten i Norge ble noe justert første januar 2021. Da trådte den nye arveloven i kraft. Her skal jeg gjennomgå noen av hovedprinsippene i arveretten og ta for meg noe av det man må huske på hvis man vil sette opp et testament.

En oversikt over de viktigste arvereglene

Den sentrale regelen om arv finner vi i arveloven § 4 første og annet ledd, som sier følgende:

«De nærmeste slektsarvingene er arvelaterens livsarvinger.

Arven deles likt mellom arvelaterens barn, om ikke noe annet følger av særskilte lovregler. Hvis et barn er død, går dette barnets del av arven til barnets livsarvinger med lik andel på hver gren. På samme måte arver fjernere livsarvinger. Hvis et barn er død og ikke etterlater seg livsarvinger, går dette barnets del av arven til de andre barna eller deres livsarvinger med lik andel på hver gren.».

Paragrafens tredje ledd presiseres det at dersom arvelateren (avdøde) etterlater seg ektefelle eller samboer med arverett, gjelder reglene i arvelovens kapittel 3 til 6. Jeg skal komme tilbake til dette.

Reglene i arveloven kan illustreres med et eksempel. La oss tenke oss at arvelateren, som vi kaller A, etterlater seg de to barna B og C og en formue på 6 millioner. Da arver B og C 3 millioner hver. La oss så tenke oss at B og C ikke er i live lenger. Imidlertid har B barna B1 og B2, mens C har barna C1, C2 og C3. Da vil B1 og B2 arve 3 millioner på fordeling, 1,5 million til hver. C1, C2 og C3 vil også få 3 millioner til deling; det blir 1 million på hver.

Det kan tenkes at arvelateren ikke har livsarvinger (barn). Da går arven til det som kalles annen arvegangsklasse. Livsarvinger utgjør første arvegangsklasse. Reglene om annen arvegangsklasse finner vi i arvelovens § 5. De to første leddene i den paragrafen sier følgende:

 «Hvis arvelateren ikke har livsarvinger, går arven til foreldrene.

Foreldrene arver likt. Hvis en forelder er død, går denne forelderens del av arven til hans eller hennes livsarvinger med lik andel på hver gren.»

Videre sier loven at hvis den ene av foreldrene er død uten å etterlate seg livsarvinger, går hele arven til den andre forelderen eller til hans eller hennes livsarvinger med lik andel på hver gren (for en forklaring på hva som menes med lik andel på lik gren, se regnestykket over).

Det finnes også en regel for det tilfellet at det hverken finnes livsarvinger, foreldre i live eller livsarvinger etter disse. Da kommer tredje arvegangsklasse inn. Da går arven til besteforeldrene til arvelateren, eller, hvis besteforeldrene ikke er i live, livsarvingene etter dem. Hvordan det skjer, er forklart i detalj i arveloven § 6. Fjernere livsarvinger etter besteforeldrene enn deres barnebarn har likevel ikke arverett etter loven.

Så langt om arverett etter familieforhold. Dersom arvelateren var gift, går en fjerdedel av arven til ektefellen – forutsatt at arvelater hadde livsarvinger (arveloven § 8). Dersom de nærmeste arvingene er foreldrene eller livsarvinger etter dem, arver ektefellen halvparten. Dersom det ikke heller er foreldre i live eller livsarvinger etter dem, arver ektefellen alt. Ektefellen har uansett krav på en «minimumsarv på 4 ganger folketrygdens grunnbeløp (G).

Ektefellen har ikke rett til arv etter arvelovens bestemmelser hvis en av ektefellene har begjært separasjon eller fremsatt stevning med krav om skilsmisse før arvelateren døde, og begjæringen eller stevningen er mottatt av statsforvalteren eller retten før dødsfallet.

Nytt i den nye arveloven er at samboere i noen tilfeller kan ha arverett etter loven. Det er slått fast i lovens § 12 første ledd, som sier følgende:

«Den som var samboer med arvelateren ved dødsfallet og har, har hatt eller venter barn med arvelateren, har rett til en arv på fire ganger folketrygdens grunnbeløp ved arvefallet. Dette gjelder også om det er livsarvinger etter arvelateren. § 8 annet ledd gjelder tilsvarende.».

Arveretten inneholder dessuten regler om uskifte for ektefellen (eventuelt samboeren). Uskifte for ektefellen vil si at ektefellen blir sittende med det arvelater etterlater seg. Når ektefellen så går bort, fordeles det som er igjen på de øvrige arvingene.


Testament

Dersom man er over 18 år og ønsker at det man etterlater seg, skal fordeles på en annen måte enn loven forutsetter, kan man opprette testament (Et testament fra noen som er under 18 år, er gyldig hvis det er stadfestet av Kongen.). Det finnes imidlertid regler for hvordan et testament skal settes opp. Hvis disse reglene ikke er fulgt, kan testamentet bli helt eller delvis ugyldig. Det er grunnen til at mange ønsker bistand fra advokat til å sette opp testament.

I tillegg til formkravene finnes det regler for innholdet i et testament; man er ikke helt fri til å disponere arven som man vil. Den mest sentrale begrensningen er plitktdelsarven til livsarvingene.

Vi skal her se på noen av de mest sentrale kravene til et testament, både formkrav og krav til innholdet. La oss starte med formkravene.

Et testament må signeres av to vitner (arveloven § 42). Testator (den som testamenterer bort arv etter skal underskrive dokumentet. To vitner skal bevitne underskriften ved at testator skriver under dokumentet eller vedkjenner seg underskriften mens vitnene sammen eller hver for seg er til stede. Vitnene skal vite at dokumentet skal være et testament, og de skal skrive under dokumentet mens testator er til stede.

Vitnene må være fylt 18 år, og både de og testator må være ved sans og samling, eller som det heter i arveloven § 41: de må ikke «på grunn av sinnslidelse, demens, rus eller annen psykisk funksjonsnedsettelse på testasjonstidspunktet» mangle evne til å forstå eller vurdere disposisjonen.

Arveloven har også en bør-regel, en oppfordring til den som skriver testament. Som det heter i lovens § 43:

«Testamentsvitnene bør i påtegning på testamentet opplyse om reglene i § 42 er fulgt, om testator har opprettet testamentet av fri vilje, og om testator var ved sans og samling. Påtegningen bør dateres, og vitnene bør oppgi sine fødselsdatoer. Påtegningen skal anses som bevis nok for de forhold den omfatter, om ikke særlige forhold gir grunn til å tvile på den.»

Det finnes også regler om nødtestament dersom farlig sykdom eller annet nødstilfelle hindrer noen fra å opprette testament etter formkravene i arveloven § 42.

Det mest sentrale materielle kravet er som nevnt pliktdelsarven. Reglene om plktdelsarv finner vi i arveloven § 50 To tredeler av formuen etter arvelateren er pliktdelsarv for livsarvingene. Det vil si at dersom testator har livsarvinger, kan han/hun bare råde over en tredjedel av arven i testament. For den som har større formuer, er det imidlertid en begrensning på hvor stor pliktdelsarven er aldri større enn 15 ganger folketrygdens grunnbeløp ved arvefallet til hvert av arvelaterens barn eller hvert barns linje. Folketrygdens grunnbeløp er per. 1.5.21 kr. 106 399.

Ektefellens arverett har også et visst vern. Ektefellens rett til arv kan begrenses ved testament bare hvis han eller hun har fått kunnskap om testamentet før arvelaterens død. Vilkåret om at ektefellen må ha fått kunnskap om testamentet, gjelder ikke hvis det var umulig eller urimelig vanskelig å varsle ektefellen om testamentet. En høyesterettsdom slo fast at det var grovt uaktsomt av en advokat å ikke kjenne til denne regelen da testament ble satt opp, og arvingene fikk tilkjent erstatning (Rettstidende 1989 s. 1318). Det illustrerer hvor viktig det er å kjenne reglene før man setter opp testament.

Ektefellens arverett kan uansett ikke begrenses til mindre enn fire eller seks ganger folketrygdens grunnbeløp (avhengig av om testator har livsarvinger eller ikke).

Av andre materielle regler i arveloven kan nevnes adgangen til (i noen tilfeller) å gjøre en livsarving arveløs og fordelingen av arven dersom arvelater ikke har arvinger).

Bilde: Wikimedia Commons