Fagartikkel om helserett

Helseretten handler om de rettsreglene som gjelder innen helsevesenet. Her vil vi først og fremst se på rettsregler som gjelder pasienters rettigheter. I tillegg finnes det regler om blant annet organiseringen av helsevesenet og autorisasjon mm. For helsepersonell. Her vil vi konsentrere oss om den delen av helseretten som dreier seg om hvilke rettigheter pasienter har.

Det finnes en lov med tittelen pasient og brukerrettighetsloven som regulerer hvilke rettigheter pasienten har. I lovens kapittel 2 finner vi sentrale bestemmelser som gir pasient og bruker rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester fra kommunen, samt øyeblikkelig hjelp fra kommunen. Det samme gjelder nødvendig helsehjelp, herunder øyeblikkelig helsehjelp, fra spesialisthelsetjenesten.

Andre eksempler på rettigheter som hjemles av loven, er brukerstyrt personlig assistanse for personer under 67 år med et langvarig og stort behov for personligassistanse og rett til opphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester dersom dette etter en helse- og omsorgsfaglig vurdering er det eneste tilbudet som kan sikre pasienten eller brukeren nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester.

Pasient- og brukerrettighetsloven § 4-1 inneholder en viktig bestemmelse om samtykke. Denne bestemmelsen sier følgende:

«Helsehjelp kan bare gis med pasientens samtykke, med mindre det foreligger lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag for å gi helsehjelp uten samtykke. For at samtykket skal være gyldig, må pasienten ha fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen.

Pasienten kan trekke sitt samtykke tilbake. Trekker pasienten samtykket tilbake, skal den som yter helsehjelp gi nødvendig informasjon om betydningen av at helsehjelpen ikke gis.»

Noen spesielle problemstillinger gjelder samtykke når pasienten er under 18 år. Lovens § 4-3 regulerer hvordan man oppnår stadig større samtykkekompetanse med stiende alder. Bestemmelsens to første ledd sier følgende:

«Rett til å samtykke til helsehjelp har

a)         personer over 18 år, med mindre annet følger av § 4-7 eller annen særlig lovbestemmelse

b)         personer mellom 16 og 18 år, med mindre annet følger av særlig lovbestemmelse eller av tiltakets art

c)         personer mellom 12 og 16 år, når det gjelder helsehjelp for forhold som foreldrene eller andre som har foreldreansvaret, ikke er informert om, jf. § 3-4 annet eller tredje ledd, eller det følger av tiltakets art.

Samtykkekompetansen kan bortfalle helt eller delvis dersom pasienten på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter.»

Tvungent psykisk helsevern

De tilfellene hvor det offentlige mener vilkårene er til stede for tvungent psykisk helsevern, byr på spesielle utfordringer, i og med at det dreier seg om et særlig stort inngrep i menneskers liv. Rettsreglene om tvungent psykisk helsevern finner vi i lov om psykisk helsevern.

Lovens § 3-3 lister opp en rekke vilkår for at en pasient skal underlegges tvungent psykisk helsevern. Vi skal her se på noen av de viktigste vilkårene. Det sentrale vilkåret er at det må foreligge en alvorlig sinnslidelse, og at pasienten på grunn av denne sinnslidelsen enten

  1. får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert, eller det er stor sannsynlighet for at vedkommende i meget nær framtid får sin tilstand vesentlig forverret, eller
  2. utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse.

Et annet vilkår er at pasienten må være undersøkt av to leger. Den ene legen må være uavhengig av institusjonen. Dessuten må frivillig helsevern være forsøkt, eller det må være opplagt formålsløst å forsøke det.

Selv om lovens vilkår ellers er oppfylt, kan tvungent psykisk helsevern bare vedtas dersom dette etter en helhetsvurdering framtrer som den klart beste løsning for vedkommende, med mindre han eller hun utgjør en nærliggende og alvorlig fare for andres liv eller helse. Loven presiserer at det ved denne vurderingen skal særlig legges vekt på hvor stor belastning.

Et eksempel på en slik helhetsvurdering finner vi i en høyesterettsdom fra 2018 (HR-2018-2204-A). Her kom Høyesterett til at grunnvilkåret, alvorlig sinnslidelse, forelå. Høyesterett så også klare ulemper med å skrive pasienten ut. Allikevel kom Høyesterett under tvil til at pasienten måtte skrives ut, og tvangsbehandlingen opphøre. Høyesterett skriver:

«Faren ved å oppheve vernet er at hun får et alvorlig tilbakefall. Det vil kunne få konsekvenser i form av forverring av sykdommen hennes, og tap av den struktur og det nettverk hun nå møysommelig har opparbeidet seg. I tillegg vil en ny tvangsinnleggelse kunne påføre henne store belastninger. Det vil kunne ta lang tid før hun igjen kommer tilbake til der hun er i dag.

På den annen side vil utskrivning nå, etter at A har vært underlagt tvang såpass lenge, kunne gi mulighet for at hun innser at hun trenger medisin, og at det etableres et samarbeid om frivillig behandling. Med den motstanden hun til nå har hatt mot medisiner er dette kanskje lite realistisk. Dersom det inntrer tilbakefall, er det å håpe at hun fanges opp slik at behandling kan starte relativt raskt.

Ved avveiningen viser jeg til at det knytter seg en viss usikkerhet til om tidskravet under forverringsvilkåret er oppfylt, og at A nå har vært under vedlikeholdsbehandling i nærmere fem år. Jeg legger også vekt på den sterke understrekningen av pasientens selvbestemmelse i forarbeidene. På denne bakgrunn har jeg – under betydelig tvil – kommet til at A må få medhold i sitt krav om utskrivning.»

Vedtak om tvungent psykisk helsevern kan klages inn for kontrollkommisjonen for psykisk helsevern. Tvungent psykisk helsevern kan ikke fortsette mer enn ett år hvis ikke kontrollkommisjonen samtykker til at det tvungne helsevernet fortsetter. Kontrollkommisjonens vedtak kan prøves for retten. Både ved klage til kontrollkommisjonen og ved rettslig overprøving har man rett til fri rettshjelp uten økonomisk behovsprøving.

Pasientskadeerstatning

Hvis man har blitt utsatt for en skade som pasient, kan man søke om pasientskadeerstatning. En søknad sendes til Norsk Pasientskadeerstatning (NPE). NPE er et statlig forvaltningsorgan underlagt Helse- og omsorgsdepartementet som behandler erstatningskrav fra pasienter som er blitt utsatt for en skade under behandling. Ordningen dekker skader som har oppstått både i offentlig og privat sektor.

Vilkårene for å få pasientskadeerstatning finner man i pasientskadeloven. Det er tre vilkår som må være oppfylt. Disse er forklart nærmere på NPEs internettsider.

For det første må det foreligge en svikt i behandlingen. En skade som skyldes den sykdommen man behandles for, gir ikke rett til erstatning. I helt spesielle tilfellerkan man få erstatning selv om det ikke foreligger en svikt. Det gjelder hvis skaden er særlig stor eller uventet.

For det andre må det foreligge et økonomisk tap som en følge av skaden. Eksempler på tap kan være inntektstap, tap av forsørger, utgifter til legebehandling, medisiner og transport. Selv om det ikke foreligger et økonomisk tap kan man få menerstatning hvis man har en varig og betydelig pasientskade. Betydelig vil i denne sammenhengen si at man har en medisinsk invaliditet på minst 15 %.

For det tredje må skaden ikke være for gammel. Her er det foreldelseslovens regler som gjelder. Man må melde skaden til NPE innen tre år fra man visste eller burde visst om skaden. Et erstatningskrav er i alle tilfeller foreldet etter 20 år. Hvis man ikke har fått medhold fra NPE, kan man klage til Pasientskadenemnda.

Bilde: Bjoertvedt på Wikimedia Commons