Fagartikkel om kontraktsrett

Kontraktsrett er en del av jussen som har nær sammenheng med avtaleretten. Selve navnet hinter om det; en kontrakt er jo en avtale. Forskjellen mellom avtaleretten og kontraktsretten kan kort forklares som følger: I avtaleretten er gjerne spørsmålet, det en tvist dreier seg om, hvorvidt det foreligger en avtale. Har partene inngått en bindende avtale? Foreligger det noe som tilsier at avtalen er ugyldig?

Kontraktsretten kommer inn når det er på det rene at det foreligger en avtale. Da gir avtalen hver av partene en fordring overfor den andre parten (for ordens skyld: noen avtaler er ensidige og gir bare den ene parten et krav overfor den andre). Det er grunnen til at kontraktsretten på jusstudiet er en del av det som kalles obligasjonsretten (lenk til en kortfattet omtale av en mye brukt pensumbok her). Obligasjon betyr i denne sammenhengen krav eller fordring. I tillegg til det kontraktsrettslige tar obligasjonsretten for seg emner som for eksempel foreldelse, tilbakebetalingskrav og motregning.

Kontraktsretten er i stor grad ikke lovregulert. Det betyr at når en tvist oppstår, må man se til andre kilder enn loven for å avgjøre hva som skal anses for å være gjeldende rett. Det kan være for eksempel sedvane på det aktuelle området. Ett område av kontraktsretten er lovregulert. Kjøpsloven er den loven som regulerer kjøp og salg av ting. Kjøpsloven inneholder en del prinsipper som ofte kan brukes analogisk i andre tilfeller enn kjøp og salg. Det vil si at retten anvender en bestemmelse i kjøpsloven i et kontraktsrettslig spørsmål som om saken hadde dreiet seg om kjøp og salg av en ting. Kontrakten kan dreie seg om noe helt annet enn kjøp og salg av ting. Den kan dreie seg om å utføre tjenester eller leie av en ting. Retten kan allikevel anvende kjøpslovens regler i mange tilfeller i mangel på lovgivning hvis kjøpslovens regler passer for tilfellet.

Her skal det nevnes at i de fleste tilfeller hvor vi handler ting, er det ikke kjøpsloven, men forbrukerkjøpsloven, som gjelder. Forbrukerkjøpsloven gjelder der hvor selgeren er profesjonell, mens kjøperen er en privatperson, en forbruker. Forbrukerkjøpsloven er blitt til for å styrke forbrukernes rettsstilling. Det er imidlertid kjøpsloven som best gir uttrykk for de prinsippene som gjelder i kontraktsretten.

Kjøpsloven regulerer ting som for eksempel rett til oppfyllelse av kjøp og mangler ved kjøp. Når det foreligger mangler ved en ting man har kjøpt, kan man ha rett til noen beføyelser etter kjøpsloven. Det kan dreie seg om prisavslag, retting/omlevering eller erstatning. Det kan i noen tilfeller være aktuelt å heve kjøpet. Dette er alle temaer som har betydning i kontraktsretten generelt. Vi kan her se på spørsmålet om erstatning.

Vi snakker gjerne om erstatning i kontraktsforhold for å skille de spørsmålene som oppstår, fra erstatningsretten generelt. Det er mange likheter mellom erstatning i og utenfor kontraktsforhold. Det er imidlertid også noen viktige forskjeller. En praktisk forskjell er at man i kontraktsforhold har muligheten til å regulere vilkårene for erstatning i en kontrakt, noe som gjerne gjøres. En annen forskjell er at mens erstatning utenfor kontraktsretten ofte utløses av en skadevoldende handling, er det gjerne unnlatelser som utløser krav på erstatning innen kontraktsretten. Den avtalte ytelsen uteblir, eller den har mangler, og det utløser et krav på erstatning. En tredje forskjell er hensikten me erstatningsreglene. I kontraktsretten er noe av poenget med erstatning å skape et press for å oppfylle kontrakten, samt å fordele risikoen mellom to parter for tap.

Som i erstatningsretten ellers er hovedregelen at uaktsomhet hos den parten som forårsaker et tap, er nok til å utløse et erstatningsansvar. I mange kontraktstilfeller er det en profesjonell vurdering av en næringsdrivende part som ligger til grunn når man skal avgjøre om det er utvist uaktsomhet. Et eksempel finner vi i saken i Rettstidende 1988 side 7. En eiendomsmegler som formidlet salg av en fast eiendom, hadde ikke opplyst til selgeren at salget ville utløse gevinstbeskatning. Eiendomsmegleren ble erstatningsansvarlig for den skatt som måtte betales. Det ble uttalt at en eiendomsmegler ikke har noen alminnelig plikt til av eget tiltak å ta de skattemessige aspekter opp med klienten. I det foreliggende tilfelle hadde imidlertid megleren en meget sterk oppfordring til på eget initiativ å reise skattespørsmålet og sørge for at dette ble klarlagt. Høyesterett uttalte:

«Videre viser jeg til hva Nils Nygaard hevder i Skatterett 2-83 i avhandlingen om «Eiendomsmeklarens ansvar for råd om skatt», jfr. side 144. Det heter her: «Sjølve oppdraget kan ikkje automatisk utløysa ei einsidig plikt for meklaren til å ta opp skattespørsmålet av eige tiltak.»

Dette er, som også fremhevet av Nygaard, bare hovedregelen. Det kan forekomme tilfeller hvor en megler på eget initiativ overfor sin klient må reise spørsmålet om hvilken skattemessig behandling ervervssummen vil kunne bli undergitt.

NOU-1987- 14 om «Eiendomsmegling» er det på side 65 uttalt: En megler bør som «profesjonell mellommann i eiendomsomsetningen ha plikt til å gi opplysninger om faktiske og rettslige forhold som har betydning for handelen og gjennomføringen av denne». Det sies at disse opplysninger kan gjelde «grunnleggende skattespørsmål», og det heter så videre:

«… Men meglerens plikter i så måte har også sine klare grenser: Partene kan ikke forlange at megleren skal være bygningskyndig eller kunne svare på mer kompliserte skattespørsmål. Her vil meglerens plikt være begrenset til å peke på de vansker han ser eller bør se, og eventuelt henvise til andre rådgivere. Også i denne sammenheng vil den nærmere fastleggingen av meglerens plikter måtte bli skjønnsmessig og avhenge av hva som må regnes å følge av god meglerskikk.»

Jeg er enig i det som her er uttalt, og ser det som er hevdet som uttrykk for hva som er gjeldende rett.

I det enkelte tilfellet vil løsningen på det foreliggende spørsmål måtte avhenge av de konkrete omstendigheter. Etter min oppfatning burde i dette tilfellet eiendomsmegleren ha tatt de skattemessige spørsmål opp med klienten og latt disse bli nærmere vurdert av en skattejurist.»

En forskjell fra erstatningsretten for øvrig gjelder bevisbyrden. I erstatningsretten for øvrig er det den skadelidte som må bevise at det er sannsynlighetsovervekt for at skadevolderen har utvist uaktsomhet. En del lover opererer med et annet prinsipp. Det er den som kalles realdebitor, det vil si den som yter en tjeneste, som må bevise at det er sannsynlighetsovervekt for at det ikke foreligger uaktsomhet. Eksempler på slike bestemmelser er håndverkertjenesteloven § 28 tredje ledd, sjøloven § 275, luftfartsloven § 10-20 og tomtefesteloven § 27. I rettspraksis er bevisvurderingen ofte streng overfor tjenesteyteren.

I mange tilfeller er det et strengere krav for å unngå erstatningsansvar. Med et begrep som straks skal forklares nærmere, snakker man om objektivt ansvar med force majeure-unntak. Objektivt ansvar betyr at man er erstatningspliktig uavhengig av skyld, det vil si uavhengig av om man har vært uaktsom. Force majeure er et begrep som brukes om ekstraordinære hendelser som mennesker ikke kan avverge, slik som krig, opprør, streik, lockout.

En vanlig ansvarsform er det såkalte kontrollansvaret. Det har i en del lovgivning tatt over for objektivt ansvar med force majeure-unntak. På jusleksikon.no defineres kontrollansvar slik:

«Kontrollansvar (også kalt objektivt ansvar med fritaksmulighet) handler om ansvaret en selger har ved forsinket levering (jf. Kjøpsloven § 27) og mangelfull levering (jf. Kjøpsloven § 40).

Kontrollansvaret innebærer at selgeren blir erstatningsansvarlig uten at det er nødvendig å påvise skyld og på den måten blir det et objektivt ansvar. Selgeren fritas imidlertid for ansvar dersom misligholdet skyldes (1) en hindring (2) som ligger utenfor hans kontroll og (3) som han ikke kunne forutse på avtaletiden og (4) som han heller ikke kunne overvinne eller unngå følgene av.

Et typisk eksempel vil være at man har solgt en motorsykkel som skal leveres om en uke, men at motorsykkelen brenner opp før levering uten at selgeren kan lastes for det. Ansvaret omfatter noe færre tapsposter enn skyldansvaret, slik at selgeren ikke er ansvarlig for såkalt indirekte tap kjøperen måtte ha.».

Det er kontrollansvaret som er det ansvaret selgeren har etter kjøpsloven § 27. Noen andre eksempler på lovgivning hvor det er kontrollansvaret som gjelder, er håndverkerloven, avhendingslova, husleieloven og bustadsoppføringslova. Det gjelder i åndsverksloven også et kontrollansvar for forlagsavtaler.

Vi kan avslutte med noen ord om et annet viktig kontraktsrettslig spørsmål, nemlig heving. Spørsmålsstillingen er som følger: den ene parten har misligholdt sin del av avtalen. Har den annen part rett til å heve avtalen? Heving er definert slik i kjøpsloven § 64 første ledd: «Når kjøpet heves faller partenes plikt til å oppfylle kjøpet bort.»

Hovedvilkåret for heving av en kontrakt er at det foreligger et «vesentlig kontraktsbrudd». Rettspraksis kan oppsummeres ved at det skal foretas en sammensatt helhetsvurdering for å avgjøre om det foreligger et vesentlig kontraktsbrudd». I saken i rettstidende 1998 s. 1510 sa Høyesterett følgende om denne vurderingen:

«Svaret beror etter alminnelige kontraktsrettslige regler på om kontraktsbruddet etter en helhetsvurdering må betegnes som vesentlig. Vesentlig er kontraktsbruddet hvis det har gitt kjøperne en rimelig grunn for – etter at kjøpekontrakten er gjennomført fra begge sider – å si seg løst fra kontrakten, slik at de gjensidige ytelser skal tilbakeføres. Ved helhetsvurderingen må det etter min mening legges vekt på om et prisavslag, som alternativ til hevning, vil kunne gjenopprette de økonomiske konsekvensene av kontraktsbruddet og også gi en adekvat reaksjon mot det kontraktsbruddet som foreligger.»

Bilde: Wikimedia Commons