Fagartikkel om menneskerettigheter

Ordet menneskerettigheter forbindes gjerne med politiske og filosofiske standpunkter om hva et menneskes rettigheter er. Menneskerettighetene har imidlertid fått et markant juridisk innhold gjennom konvensjoner som Norge har ratifisert, og sågar gjort til en del av norsk lovverk. Menneskerettigheter er blitt en såpass viktig del av jussen at menneskerettigheter utgjør en egen del av pensum i studiet av rettsvitenskap.

Den mest kjente menneskerettighetskonvensjonen er uten tvil FNs verdenserklæring om menneskerettigheter fra 1948. Norge har ratifisert de fleste av FNs mennskerettighetskonvensjoner. Det finnes også et eget kapittel i Grunnloven hvor en rekke enkeltrettigheter er tatt inn. Den viktigste konvensjonen, hvis vi skal dømme etter betydningen for intern norsk rett, er imidlertid Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, heretter forkortet som EMK.

Det er særlig to grunner til at denne konvensjonen er så viktig i norsk rett. En grunn er at innholdet i EMK er gjort til en del av norsk rett gjennom menneskerettighetsloven. Lovens fulle navn er «Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett». Lovens § 2 lister opp en rekke konvensjoner som skal gjelde som norsk lov. Blant disse er EMK. Lovens § 3 sier at ved motstrid skal disse konvensjonene gå foran annen lovgivning.

Her er det et par ting som skiller seg fra annen norsk lovgivning. Det hender at et lands interne lov kan komme i strid med traktater man har inngått og er folkerettslig bundet av. Norsk rett bygger på det såkalte dualitetsprinsippet. Dersom norske regler strider mot traktater Norge har inngått, skal norsk lov gå foran. På menneskerettighetenes område er det imidlertid motsatt. Her skal konvensjonene gå foran.

En annen ting som er spesielt her, er at det som står i menneskerettighetsloven § 3, strider mot det som er gjengs juridisk tolkningsprinsipper. Det hender at to lover strider mot hverandre. Da skal lov med høyere rang gå foran lover med lavere rang (lex superior). Det betyr at Grunnloven står over andre lover, og disse går i sin tur foran forskrifter. Vi har også prinsippet lex spesialis. Det betyr at spesiallovgivning går foran generell lovgivning. Saksbehandlingsreglene i barnevernloven og i skatteretten går for eksempel foran forvaltningsloven. Et tredje prinsipp er at nyere lovgivning går foran eldre lovgivning (lex novalis). Menneskerettighetsloven § 3 bryter mot dette prinsippet og sier at denne loven også vil gå foran nyere lover. Det er kun én annen lov som stiller seg over annen lovgivning på denne måten, og det er EØS-loven.

En annen grunn til at EMK står i en særstilling i norsk menneskerettighetsjuss, er muligheten for å klage Norge inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (heretter forkortet som EMD) i Strasbourg. Domstolen (som man kan lese mer om her) dekker i dag alle de 47 medlemslandene i Europarådet. Et forhold som gjør EMD så viktig, er at avgjørelsene i EMD er bindende for medlemslandene. Det har Høyesterett tatt konsekvensen av, og vår høyeste domstol har flere ganger endret på det Høyesterett tidligere har fastslått at er gjeldende rett.

En sentral dom fra Høyesterett er i saken i Rettstidende 2 000 side 996 (Bøhlerdommen). I denne dommen slo Høyesterett fast at Høyesterett skal legge den samme forståelsen av EMK til grunn som EMD gjør. Men det er EMD som skal utvikle forståelsen av EMK, ikke Høyesterett. Høyesterett skriver i Bøhlerdommen:

”Det følger av forrangsbestemmelsen i menneskerettsloven § 3 at dersom det tolkingsresultat som følger av EMK, fremstår som rimelig klart, må norske domstoler legge konvensjonsbestemmelsen til grunn selv om dette skulle medføre at innarbeidet norsk lovgivning eller praksis blir tilsidesatt (…) I mange tilfeller kan det imidlertid være begrunnet tvil om hvordan EMK skal forstås. (…) Selv om norske domstoler ved anvendelsen av EMK skal benytte de samme tolkingsprinsipper som EMD, er det EMD som i første rekke har til oppgave å utvikle Konvensjonen. I den utstrekning det er tale om å avveie ulike interesser eller verdier mot hverandre, må norske domstoler – innenfor den metode som anvendes av EMD – også kunne bygge på tradisjonelle norske verdiprioriteringer. (…) Dersom norske domstoler skulle være like dynamiske i sin fortolkning av EMK som det EMD er, ville man kunne risikere at norske domstoler i enkelte tilfeller går lenger enn det som er nødvendig i forhold til EMK. Dette vil kunne legge et unødvendig bånd på norsk lovgivningsmyndighet. Av hensyn til den balanse mellom lovgivningsmyndighet og domsmyndighet som vår statsskikk bygger på, vil dette kunne være uheldig. På denne bakgrunn mener jeg at norske domstoler i tilfeller hvor det er tvil om hvordan EMK skal forstås, ikke bør anlegge en for dynamisk tolking av Konvensjonen.”

Den aktuelle saken, hvor Høyesterett uttalte det som er gjengitt over, gjaldt spørsmålet om ligningsmyndighetenes ileggelse av forhøyet tilleggsskatt til skatteytere som hadde gitt uriktige eller mangelfulle opplysninger, var å anse som en straffesanksjon etter EMK artikkel 6.

EMD har de siste årene vært særlig aktuell fordi Norge har blitt dømt for brudd på konvensjonen i forbindelse med flere barnevernssaker. For at man skal kunne klage en stat inn for EMD, er det to vilkår som må være oppfylt.

For det første må alle nasjonale klagemuligheter være uttømt. Det vil si at saken må ha vært tatt helt til Høyesterett, eller blitt avvist av Høyesteretts ankeutvalg.

For det andre må klagen leveres til EMS innen seks måneder etter den endelige avgjørelsen i norske domstoler.

Hele Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen kan leses her. Når man ser på konvensjonsteksten, ser man at de ulike artiklene inneholder en del unntak, eller åpner for en del unntak. Enkelte artikler er unntaksfrie, slik som EMK artikkel 3. Denne bestemmelsen setter kort og godt et forbud mot tortur og sier at «Ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.»

Et eksempel på en bestemmelse som åpner for en del unntak, er artikkel 8, den artikkelen som er blitt vist til i klagesaker for EMD i forbindelse med norske barnevernssaker. Artikkelen har overskriften «Retten til respekt for privatliv og familieliv» og følgende innhold:

1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.

2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.

Som man kan se av teksten, åpner konvensjonen for en del unntak. EMD har i en rekke dommer, knyttet til flere av artiklene, uttalt at landene har en betydelig skjønnsmargin i tolkningen av EMK. Like fullt har dommer i EMD påvirket hva som er gjeldende rett i norske barnevernssaker. Høyesterettssaken med nummer HR-2020-661-S viser hvordan dommer i EMD har lagt føringer for terskelen for at det offentlige overtar omsorgen for et barn. Her er hva Høyesterett har uttalt i denne saken:

«Som det fremgår av de to siterte avsnittene i Strand Lobben-dommen, skal det særlig legges vekt på barnets beste, som ifølge avsnitt 204 er av overordnet betydning. Generelt vil dette hensynet ifølge avsnitt 207 på den ene side tilsi at familiebåndene opprettholdes, med mindre foreldrene er særlig uegnet («particularly unfit»). Brudd på familiebånd kan bare skje helt unntaksvis («very exceptional circumstances»). På den annen side kan foreldre ikke kreve tiltak som vil skade barnets helse eller utvikling («harm the child’s health and development»). Disse to hovedelementene inngår i hensynet til barnets beste. Statene plikter dessuten å sørge for prosessuelle garantier som på praktisk og effektivt vis beskytter barnets interesser. Ved omsorgsovertakelse innebærer dette at et inngrep på grunnlag av de materielle vilkårene i barnevernloven § 4-12 må være i samsvar med kravet om «very exceptional circumstances». Jeg nevner at statene har en vid skjønnsmargin («wide margin of appreciation») ved omsorgsovertakelse, men at den ikke er ubegrenset («unfettered»), jf. blant annet Strand Lobben-dommen avsnitt 211.»

Bilde: CherryX på Wikimedia Commons