Fagartikkel om tvungent psykisk helsevern

Hovedregelen i norsk helserett er at helsehjelp kun kan gis med pasientens samtykke. Det følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 4-1, første og annet ledd hvor vi finner følgende:

«Helsehjelp kan bare gis med pasientens samtykke, med mindre det foreligger lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag for å gi helsehjelp uten samtykke. For at samtykket skal være gyldig, må pasienten ha fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen.

Pasienten kan trekke sitt samtykke tilbake. Trekker pasienten samtykket tilbake, skal den som yter helsehjelp gi nødvendig informasjon om betydningen av at helsehjelpen ikke gis.»

Et viktig område hvor tvang forekommer og kan være svært inngripende, er psykisk helsevern. Statistikk på Helsedirektoratets sider viser at antallet tvangsinnleggelser i norsk psykisk helsevern i 2020 var 8682.

I lov om psykisk helsevern finner vi de materielle reglene om hva som skal til for at et menneske underlegges psykisk helsevern. Men før man kommer til det punktet at noen blir innlagt, må noen begjære vedkommende innlagt. Hvem som kan begjære noen innlagt, finner vi i psykisk helsevernforskriften § 7, som sier følgende:

Offentlig myndighet som etter psykisk helsevernloven § 3-6 kan begjære tvungen legeundersøkelse, tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern, er

a)         kommunelegen eller dennes stedfortreder

b)         den kommunale helse- og omsorgstjenesten

c)         sosialtjenesten der den på forhånd har hatt kontakt med pasienten

d)        politiet dersom pasienten allerede er i politiets varetekt, eller det dreier seg om å avverge vesentlig fare for pasientens eller andres liv eller helse, eller når politiets bistand er nødvendig for å få han eller henne under tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern

e)         ansvarlig fengselsmyndighet når pasienten er innsatt i anstalt under kriminalomsorgen.

Lovens § 3-3 lister opp en rekke vilkår for at en pasient skal underlegges tvungent psykisk helsevern. Vi skal her se på noen av de viktigste vilkårene. Det sentrale vilkåret er at det må foreligge en alvorlig sinnslidelse, og at pasienten på grunn av denne sinnslidelsen enten

  1. får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert, eller det er stor sannsynlighet for at vedkommende i meget nær framtid får sin tilstand vesentlig forverret, eller
  2. utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse.

Et annet vilkår er at pasienten må være undersøkt av to leger. Den ene legen må være uavhengig av institusjonen. Dessuten må frivillig helsevern være forsøkt, eller det må være opplagt formålsløst å forsøke det.

Selv om lovens vilkår ellers er oppfylt, kan tvungent psykisk helsevern bare vedtas dersom dette etter en helhetsvurdering framtrer som den klart beste løsning for vedkommende, med mindre han eller hun utgjør en nærliggende og alvorlig fare for andres liv eller helse. Loven presiserer at det ved denne vurderingen skal særlig legges vekt på hvor stor belastning.

Et eksempel på en slik helhetsvurdering finner vi i en høyesterettsdom fra 2018 (HR-2018-2204-A). Her kom Høyesterett til at grunnvilkåret, alvorlig sinnslidelse, forelå. Høyesterett så også klare ulemper med å skrive pasienten ut. Allikevel kom Høyesterett under tvil til at pasienten måtte skrives ut, og tvangsbehandlingen opphøre. Høyesterett skriver:

«Faren ved å oppheve vernet er at hun får et alvorlig tilbakefall. Det vil kunne få konsekvenser i form av forverring av sykdommen hennes, og tap av den struktur og det nettverk hun nå møysommelig har opparbeidet seg. I tillegg vil en ny tvangsinnleggelse kunne påføre henne store belastninger. Det vil kunne ta lang tid før hun igjen kommer tilbake til der hun er i dag.

På den annen side vil utskrivning nå, etter at A har vært underlagt tvang såpass lenge, kunne gi mulighet for at hun innser at hun trenger medisin, og at det etableres et samarbeid om frivillig behandling. Med den motstanden hun til nå har hatt mot medisiner er dette kanskje lite realistisk. Dersom det inntrer tilbakefall, er det å håpe at hun fanges opp slik at behandling kan starte relativt raskt.

Ved avveiningen viser jeg til at det knytter seg en viss usikkerhet til om tidskravet under forverringsvilkåret er oppfylt, og at A nå har vært under vedlikeholdsbehandling i nærmere fem år. Jeg legger også vekt på den sterke understrekningen av pasientens selvbestemmelse i forarbeidene. På denne bakgrunn har jeg – under betydelig tvil – kommet til at A må få medhold i sitt krav om utskrivning.»

Særlig om barn under 16 år

Lov om psykisk helsevern gir ikke hjemmel for å tvangsinnlegge barn under 16 år. I disse tilfellene er det foreldrene som må samtykke til frivillig behandling (lov om psykisk helsevern § 2-2 annet ledd). For barnet vil dette i praksis innebære tvang. Hvis et barn blir underlagt tvungent psykisk helsevern og ikke er enig, skal saken bringes inn for kontrollkommisjonen (lov om psykisk helsevern § 2-1 annet ledd). Spørsmål om frivillighet og tvang for barn er ytterligere omtalt i denne artikkelen og denne artikkelen.

Tvangsbehandling

Så langt har vi sett på vilkårene for tvangsinnleggelse. Psykisk helsevernloven kapittel 4 inneholder hjemler for tvangsbehandling. Det kan gjelde skjerming av en pasient på grunn av pasientens tilstand eller utagerende adferd. Psykisk helsevernloven § 4-8 omhandler bruk av tvangsmidler i institusjon for døgnopphold. Et eksempel på tvangsmidler som kan brukes, er «mekaniske tvangsmidler som hindrer pasientens bevegelsesfrihet, herunder belter og remmer samt skadeforebyggende spesialklær.» Slike tvangsmidler skal bare overfor pasienten «når dette er uomgjengelig nødvendig for å hindre ham i å skade seg selv eller andre, eller for å avverge betydelig skade på bygninger, klær, inventar eller andre ting».

Lov om psykisk helsevern § 4-4 omhandler behandling uten pasientens samtykke. Bestemmelsen sier at «Pasient som er under tvungent psykisk helsevern, kan uten eget samtykke undergis slik undersøkelse og behandling som klart er i overensstemmelse med faglig anerkjent psykiatrisk metode og forsvarlig klinisk praksis. Det er et vilkår at pasienten mangler samtykkekompetanse etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3. Vilkår om manglende samtykkekompetanse gjelder ikke ved nærliggende og alvorlig fare for eget liv eller andres liv eller helse.

Bestemmelsen sier også at undersøkelser og behandling som utgjør et alvorlig inngrep, ikke kan anvendes. To unntak fra dette prinsippet nevnes imidlertid i loven. For det første kan pasienter med spiseforstyrrelser gis ernæring dersom dette fremstår som et strengt nødvendig behandlingsalternativ. Dessuten kan pasienten behandles med medisiner. For slik tvangsmedisinering etter loven opp følgende vilkår: «Slik legemiddelbehandling kan bare gjennomføres med preparater som er registrert her i landet og med vanlig brukte doser. Legemiddelbehandling kan bare gjennomføres med legemidler som har en gunstig virkning som klart oppveier ulempene ved eventuelle bivirkninger.»

Klageadgang og rettslig overprøving

Vedtak om tvungent psykisk helsevern kan klages inn for kontrollkommisjonen for psykisk helsevern. Tvungent psykisk helsevern kan ikke fortsette mer enn ett år hvis ikke kontrollkommisjonen samtykker til at det tvungne helsevernet fortsetter. Kontrollkommisjonens vedtak kan prøves for retten. Både ved klage til kontrollkommisjonen og ved rettslig overprøving har man rett til fri rettshjelp uten økonomisk behovsprøving.

Bilde: Bjoertvedt på Wikimedia Commons