Saker om omsorgsovertagelse

Det å bli fratatt omsorgen for ens barn er noe av det vanskeligste foreldre kan oppleve. I denne artikkelen vil vi skrive litt om det juridiske og praktiske rundt en sak om omsorgsovertagelse.

Det er mange norske familier som får stifte bekjentskap med barnevernet. Denne oversikten fra Statistisk sentralbyrå viser at det i 2019 var 54 592 barn på barnevernstiltak i Norge. Av disse var de fleste, 44 821, på hjelpetiltak, mens 9 771 barn var på omsorgstiltak, det vil si at det offentlige hadde tatt over omsorgen for barna. Det er de sistnevnte sakene vi skal se på her.

For at barnevernet skal kunne ta over omsorgen for et barn, må etter loven tre vilkår være til stede.

For det første må det være en alvorlig mangel ved den omsorgen barna får i hjemmet. Dette vilkåret finner vi i barnevernloven § 4-12. Denne paragrafen sier følgende om når barnevernet skal ta over omsorgen for et barn:

«Vedtak om å overta omsorgen for et barn kan treffes

a)         dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling,
b)         dersom foreldrene ikke sørger for at et sykt, funksjonshemmet eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket sitt særlige behov for behandling og opplæring,
c)         dersom barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet, eller
d)        dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet»

De aller fleste vedtak om omsorgsovertagelse skjer etter bokstav a. Det som skal til etter loven, er at det er at det er «alvorlige» mangler ved den omsorgen barnet får. I forarbeidene til den forrige barnevernloven, fra 1953, ble det uttalt at man bare i nødsfall skulle skille barna fra foreldrene. Høyesterett sluttet seg til dette i en dom fra 1982.

Det andre vilkåret for at en omsorgsovertagelse skal være berettiget, er at den må være nødvendig. Dersom barnet kan sikres en tilfredsstillende omsorg ved hjelp av hjelpetiltak, skal ikke barnevernet ta over omsorgen for barnet. Hjemmelen for hjelpetiltak finner vi i barnevernloven § 4-4. Hjelpetiltak kan være både frivillige og ufrivillige for foreldrene.

I Justiskomitéens innstilling til dagens barnevernlov (Innst. O. nr. 80 (1991–92) s. 15) finner vi følgende uttalelse som understreker barnevernets plikt til å vurdere hjepetiltak:

”Komiteen mener det er viktig å understreke at hjelpetiltak i hjemmet alltid skal vurderes, før mer omfattende tiltak igangsettes. Manglende ressurstilgang på tiltakssiden, må ikke få som konsekvens at barn flyttes ut av hjemmet. Hjelp skal primært gis i hjemmet, og plassering skal være siste alternativ. Komiteen slutter seg derfor til departementets presisering av at bruk av tvang bare skal være aktuelt dersom hjelpetiltakene ikke fører fram, eller det må anses som

nyttesløst å forsøke med slike tiltak.”

Hjelpetiltak kan være mye. Noen hjelpetiltak er nevnt som eksempler i barnevernloven § 4-4. Det betyr ikke at ikke andre former for hjelpetiltak kan være aktuelle. I departementets retningslinjer for hjelpetiltak, rundskriv Q-0982, er det uttalt at «Bare fantasien begrenser valg av tiltak».


Også i Ot.prp. nr 64 (2004–05) s. 33 er det understreket at eksemplene på hjelpetiltak som er nevnt i § 4-4 ikke er uttømmende, og at nyutviklede tiltak som fungerer bra, bør anvendes:

”Dersom barnet har behov for andre tiltak enn de som er nevnt i § 4-4, er eksemplene ikke til

hinder for at barnet gis andre tiltak. På samme måte er det fullt mulig å inkludere nyutviklede

tiltak som viser seg å virke bra, blant de tiltak barnevernet tilbyr. Som det ble understreket i

høringsnotatet vil departementet bidra til at nye tiltak blir omtalt og gjort kjent. Samtidig vil

det fortsatt være slik at kommunene på eget initiativ må søke informasjon om nye tiltak i

faglitteraturen og i faglige fora.”

Det tredje vilkåret for omsorgsovertagelse er at det må være til barnets beste. Barnevernloven § 1-1 sier at ved anvendelse av bestemmelsene i barnevernloven kapittel 4 skal det legges avgjørende vekt på hva som er barnets beste. Sagt med andre ord: dersom det ikke er til barnets beste å bli flyttet fra hjemmet, skal man ikke gjøre det.

I og med at de to andre vilkårene er nokså strenge, kan man kanskje tenke at dette vilkåret er unødvendig. Barneverntjenesten kan jo ikke overta omsorgen for et barn uten at det:
a) er alvorlige mangler ved den daglige omsorgen og
b) ikke er mulig å skape en tilfredsstillende situasjon for barnet i hjemmet ved hjelp av hjelpetiltak

Det finnes imidlertid situasjoner hvor hverken det at barnet forblir i hjemmet eller det at barnet flyttes til fosterhjem/institusjon er en tilfredsstillende løsning. Da må fylkesnemnda (eller retten) velge det alternativet som er minst dårlig for barnet. Et eksempel har vi i saken som er omtalt i Rettstidende 2004 side 999. En 12 år gammel gutt med alvorlige

adferdsvansker var plassert i fosterhjem. Selv om det var betydelig usikkerhet om morens

omsorgsevne, fant Høyesterett at mor skulle beholde omsorgen. Det ble lagt vekt på at

oppholdet i fosterhjemmet hadde fungert dårlig, og at gutten hadde et sterkt ønske om å bo

hos moren.

Som en følge av at Norge er blitt dømt flere ganger i Den Europeiske menneskerettighetsdomstolen, har Høyesterett skjerpet vilkårene for

Sakens faktiske forhold
Så langt har vi tatt for oss den juridiske siden ved barnevernssaker. Vel så viktig er hva som er fakta i saken. Hva er riktig av de påstandene som kommer fra for eksempel sakkyndige? En undersøkelse gjort av forsker Joar Tranøy avdekker metodiske mangler i psykologisk sakkyndiges rapporter i barnevernssaker. Det kan for eksempel gå på at foreldres utsagn eller handlinger blir tatt ut av sin sammenheng.

Det kan også være aktuelt å vise til generell forskningsbasert kunnskap i barnevernssaker. Den pensjonerte advokaten Sverre Kvilhaug har skrevet boken «Atskillelse barn og foreldre». [https://fampo.info/konsekvenser-av-omsorgsovertagelse/ ]. Der gjennomgår han norsk og internasjonal forskning som viser at det å skille barn fra foreldre kan har psykologiske virkninger som er mere alvorlige enn mangelfull omsorg. Disse virkningene kan vise seg først i voksen alder. Slik generell kunnskap kan brukes som ett av argumentene i saker om omsorgsovertagelse.

Tilbakeføring til foreldrene
Når barnevernet har overtatt omsorgen for et barn, er det i utgangspunktet et midlertidig vedtak. Dersom forholdene ligger til rette for det, skal omsorgen tilbakeføres til foreldrene. Barnevernloven § 4-21 omhandler slike tilbakeføringer. Denne bestemmelsen sier følgende:

«Fylkesnemnda skal oppheve et vedtak om omsorgsovertakelse når det er overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Avgjørelsen skal likevel ikke oppheves dersom barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet. Før et vedtak om omsorgsovertakelse oppheves, skal barnets fosterforeldre gis rett til å uttale seg.

Partene kan ikke kreve at en sak om opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse skal behandles av fylkesnemnda dersom saken har vært behandlet av fylkesnemnda eller domstolene de siste tolv måneder. Er krav om opphevelse i forrige vedtak eller dom ikke tatt til følge under henvisning til § 4-21 første ledd annet punktum, kan ny behandling bare kreves der det dokumenteres at det har funnet sted vesentlige endringer i barnets situasjon.»

Artikkelen er skrevet av Erik Strand.