Fagartikkel om testamenter

Dersom man er over 18 år og ønsker at det man etterlater seg, skal fordeles på en annen måte enn loven forutsetter, kan man opprette testament (Et testament fra noen som er under 18 år, er gyldig hvis det er stadfestet av Kongen.). Det finnes imidlertid regler for hvordan et testament skal settes opp. Hvis disse reglene ikke er fulgt, kan testamentet bli helt eller delvis ugyldig. Det er grunnen til at mange ønsker bistand fra advokat til å sette opp testament.

I tillegg til formkravene finnes det regler for innholdet i et testament; man er ikke helt fri til å disponere arven som man vil. Den mest sentrale begrensningen er plitktdelsarven til livsarvingene.

Vi skal her se på noen av de mest sentrale kravene til et testament, både formkrav og krav til innholdet. La oss starte med formkravene.

Et testament må signeres av to vitner (arveloven § 42). Testator (den som testamenterer bort arv etter skal underskrive dokumentet. To vitner skal bevitne underskriften ved at testator skriver under dokumentet eller vedkjenner seg underskriften mens vitnene sammen eller hver for seg er til stede. Vitnene skal vite at dokumentet skal være et testament, og de skal skrive under dokumentet mens testator er til stede.

Vitnene må være fylt 18 år, og både de og testator må være ved sans og samling, eller som det heter i arveloven § 41: de må ikke «på grunn av sinnslidelse, demens, rus eller annen psykisk funksjonsnedsettelse på testasjonstidspunktet» mangle evne til å forstå eller vurdere disposisjonen.

Ikke hvem som helst over 18 år kan signere som testamentvitne. Arveloven § 44 er en slags arverettslig «habilitetsregel». En disposisjon i testamentet til fordel for en som er testamentsvitne, er ugyldig. Det samme blir en disposisjon til fordel for en som står testamentvitnet nær. Hvem det er, listes opp i bestemmelsen, med ektefelle som ette ksempel. Det samme blir en disposisjon til fordel for en som testamentvitnet er ansatt hos.

Arveloven § 45 første ledd har en bestemmelse som går ut på at en testamentarisk disposisjon er ugyldig hvis den er fremkalt ved tvang, svik eller annen utilbørlig påvirkning, for eksempel ved misbruk av testators svakhetstilstand, avhengige stilling eller manglende dømmekraft.

Arveloven har også en bør-regel, en oppfordring til den som skriver testament. Som det heter i lovens § 43:

«Testamentsvitnene bør i påtegning på testamentet opplyse om reglene i § 42 er fulgt, om testator har opprettet testamentet av fri vilje, og om testator var ved sans og samling. Påtegningen bør dateres, og vitnene bør oppgi sine fødselsdatoer. Påtegningen skal anses som bevis nok for de forhold den omfatter, om ikke særlige forhold gir grunn til å tvile på den.»

Det finnes tilfeller hvor den som skal opprette et testament, ikke har mulighet til å følge de strenge formkravene. Det kan for eksempel dreie seg om forlis eller andre ulykkessituasjoner. Arvelovens § 46 åpner for et såkalt nødtestament. Arveloven § 46 første ledd sier følgende om adgangen til å sette opp et nødtestament:

«Hvis farlig sykdom eller annet nødstilfelle hindrer noen fra å opprette testament etter § 42, kan han eller hun likevel opprette gyldig testament ved at det opprettes muntlig for to vitner som er til stede sammen. Vitnene bør straks sette opp testamentet skriftlig og skrive på testamentet hva som hindret opprettelse av testament etter § 42

Det kan imidlertid tenkes tilfeller hvor det ikke er mulig for testator å finne to vitner. Paragrafens annet ledd inneholder en bestemmelse for slike tilfeller:

«Hvis det er umulig for testator å opprette testament med vitner, kan testator likevel opprette gyldig testament med et dokument som han eller hun underskriver alene.»

Hva som skal til for at det skal kunne kvalifisere til et slikt nødtilfelle hvor testator ikke skal kunne sies å ha hatt muligheten til å skaffe to vitner, er utdypet i forarbeidene til loven (Prop 107 L 2017-2018 s. 120):

«Departementet går inn for å videreføre de to formene for nødtestamenter: muntlig testament med to vitner og skriftlig testament uten vitner, se § 46 i lovforslaget. Hvis man først skal ha regler om en adgang til å opprette gyldig testament i en nødsituasjon, bør man ta høyde både for situasjoner der testator ikke er i stand til å uttrykke sin vilje skriftlig, og situasjoner der testator er alene. Når det gjelder adgangen til å opprette nødtestament uten vitner, er departementet enig med utvalget i at det bør legges vekt på testators subjektive oppfatning av om det er mulig å få tak i vitner. Utvalget foreslår at dette skal komme til uttrykk i lovteksten ved at det skal være umulig «for testator» å opprette testament med vitner. Departementet slutter seg til forslaget, men vil bemerke at «umulig» er et strengt vilkår selv om det skal legges vekt på testators egen oppfattelse av situasjonen.

 

At testator på grunn av sitt forhold til de potensielle vitnene synes det er vanskelig å bruke disse, vil for eksempel ikke være tilstrekkelig. Departementet er på den annen side enig med utvalget i at i en selvmordsituasjon, der lovens krav for øvrig er oppfylt, bør det legges vekt på at det for testator kan oppfattes som umulig å tilkalle vitner.»

 

Det finnes også regler om nødtestament dersom farlig sykdom eller annet nødstilfelle hindrer noen fra å opprette testament etter formkravene i arveloven § 42.

Endring av testament

Arveloven § 47 sier det selvfølgelige, at et testament kan tilbakekalles eller endres av testator. Det finnes en bestemmelse (§ 49) om at testator ved arvepakt kan binde seg til ikke å opprette, endre eller tilbakekalle et testament. Hovedregelen er at man står fritt til å endre det testamentet man har opprettet.

Formkravene til endring av testament finner vi i arveloven § 48, som sier følgende:

Testator kan helt eller delvis tilbakekalle testamentet eller endre det ved å følge reglene i §§ 41 til 46. Kravet om stadfestelse i § 41 første ledd annet punktum gjelder likevel ikke når noen som er under 18 år, vil tilbakekalle testamentet.

Hele testamentet kan dessuten tilbakekalles ved at det ødelegges eller overstrykes på en slik måte at det virker sannsynlig at det ikke lenger er ment å gjelde. Hele testamentet må i så fall ødelegges eller overstrykes.

Et tilbakekall eller en endring som ikke oppfyller vilkårene i første eller annet ledd, er ugyldig


Regelen i annet ledd om at testator kan tilbakekalle et testament ved å ødelegge det, innebærer et paradoks. Vi har strenge regler om vitner for at et testament skal være gyldig. En ren ødeleggelse fra testators side er derimot nok for å tilbakekalle det, men de bevisproblemer det innebærer.

Det er bare et tilbakekall av hele testamentet som gyldig kan gjøres på denne måten. I forarbeidene, Prop. 107 L (2017-2018) s. 299, finner vi følgende:

«Bestemmelsens annet ledd åpner for at et testament kan tilbakekalles også ved ødeleggelse eller overstryking. Annet ledd viderefører § 57 annet ledd første punktum i gjeldende arvelov, men med den endringen at det bare er fullstendig tilbakekall av testamentet som kan gjøres på denne måten. Skal testator tilbakekalle bare deler av testamentet, må han eller hun følge reglene om opprettelse av testament, jf. første ledd.»

Videre sier forarbeidene følgende om krav til sannsynlighet og kravet om at kun testator kan tilbakekalle testamentet ved å ødelegge det:

«Med formuleringen «på en slik måte at det virker sannsynlig at det ikke lenger er ment å gjelde», menes alminnelig sannsynlighetsovervekt. Dette har sammenheng med at det foreslås et slikt beviskrav i § 64 om bortkommet testament.

Det kan reises spørsmål om et tilbakekall skal anses gyldig dersom det er ødelagt av andre enn testator. I Arvelovutvalgets lovforslag er annet ledd utformet slik: «Testator kan også tilbakekalle et testament ved å ødelegge det slik at [ ... ]». En slik utforming av ordlyden kan gi inntrykk av at testamentet må ødelegges (eller overstrykes) av testator selv. Dette synes imidlertid ikke å ha vært utvalgets forutsetning, jf. side 119 i NOU 2014:1 , der det fremheves at det ikke er et vilkår at testator selv har ødelagt testamentet. Departementet er enig i dette synspunktet og foreslår på denne bakgrunn en noe annen utforming av ordlyden for å få frem at overstrykingen eller ødeleggelsen ikke nødvendigvis må være foretatt av testatoren. Som utvalget peker på, må forutsetningen imidlertid være at ødeleggelsen eller overstrykingen i så fall er et uttrykk for testators vilje. Dette må etter departementets syn anses å følge av ordlyden på den måten at det ikke kan dreie seg om et «tilbakekall» av testamentet hvis en annen enn den som har opprettet testamentet, ødelegger eller overstryker det etter eget initiativ og uten at testator gir uttrykk for at dette er hans vilje.

Den samme forutsetningen må legges til grunn for tilfeller der tilfeldige hendelser har ført til at en tilbakekallshandling er gjennomført, men hvor testator vedkjenner seg de omstendigheter som objektivt sett er tilbakekallshandlinger, som uttrykk for sin vilje. Det kan for eksempel tenkes at testator oppbevarer testamentet i en båt, som på et tidspunkt synker, slik at testamentet ødelegges som følge av vannskader. Om testator da godkjenner ødeleggelsen som uttrykk for sin vilje, må testamentet anses gyldig tilbakekalt.

I dommen inntatt i Rt-1999-1353 (dissens 3-2) ble en påstått instruks fra testator til sin advokat om å ødelegge testamentet ikke godtatt som gyldig tilbakekall av flertallet i Høyesterett. Høyesteretts flertall uttalte at «en anmodning fra testator til en annen om å tilintetgjøre et testament neppe [kan] likestilles med faktisk ødeleggelse». (Dissensen gjaldt ikke spørsmålet om en ikke gjennomført anmodning om tilintetgjørelse skal kunne anses som tilbakekall.) Departementet legger til grunn at de siterte uttalelsene fra Høyesteretts flertall vil gi uttrykk for rettstilstanden også etter den nye loven. Om man godtar instruks uten en etterfølgende ødeleggelse som gyldig tilbakekall, er man i realiteten over i et system som bygger på formfrihet, jf. Hambro: Tilbakekall (2009) side 100. Videre har det god forankring i ordlyden at det kreves faktisk ødeleggelse.»

Materielle begrensninger i muligheten til å testamentere

Så langt har vi sett på formkravene til et testament. I det følgende skal vi se på noen begrensninger i innholdet i et testament.

Det mest sentrale materielle kravet er som nevnt pliktdelsarven. Reglene om plktdelsarv finner vi i arveloven § 50 To tredeler av formuen etter arvelateren er pliktdelsarv for livsarvingene. Det vil si at dersom testator har livsarvinger, kan han/hun bare råde over en tredjedel av arven i testament. For den som har større formuer, er det imidlertid en begrensning på hvor stor pliktdelsarven er aldri større enn 15 ganger folketrygdens grunnbeløp ved arvefallet til hvert av arvelaterens barn eller hvert barns linje. Folketrygdens grunnbeløp er per. 1.5.21 kr. 106 399.

Når det står at arvelateren bare kan råde over en tredjedel av arven ved testament når han/hun har livsarvinger, er det en sannhet med visse modifikasjoner. Det kan tenkes at arvelater ønsker å tilgodese en livsarving med en spesiell eiendel. Arveloven § 51 annet ledd sier at arvelateren ved testament kan gi en livsarving rett til å få arven utdelt som en bestemt eiendel, også om eiendelen er verd mer enn arvingens del av arven, forutsatt at arvingen betaler det overskytende til boet.

Ektefellens arverett har også et visst vern. Ektefellens rett til arv kan begrenses ved testament bare hvis han eller hun har fått kunnskap om testamentet før arvelaterens død. Vilkåret om at ektefellen må ha fått kunnskap om testamentet, gjelder ikke hvis det var umulig eller urimelig vanskelig å varsle ektefellen om testamentet. En høyesterettsdom slo fast at det var grovt uaktsomt av en advokat å ikke kjenne til denne regelen da testament ble satt opp, og arvingene fikk tilkjent erstatning (Rettstidende 1989 s. 1318). Det illustrerer hvor viktig det er å kjenne reglene før man setter opp testament.

Ektefellens arverett kan uansett ikke begrenses til mindre enn fire eller seks ganger folketrygdens grunnbeløp (avhengig av om testator har livsarvinger eller ikke).

Av andre materielle regler i arveloven kan nevnes adgangen til å gjøre en livsarving arveløs. Reglene for det er strenge. Arveloven § 55 første ledd sier følgende:

«Arvelateren kan bestemme ved testament at en livsarving ikke skal ta pliktdelsarv hvis livsarvingen har gjort seg skyldig til straff for et lovbrudd med en strafferamme på fengsel i ett år eller mer mot arvelateren, arvelaterens ektefelle eller samboer, arvelaterens slektninger i rett opp- eller nedstigende linje eller arvelaterens søsken eller livsarvinger etter dem. Et slikt testament gjelder bare når det er stadfestet av Kongen.»

Det at livsarvingen har «gjort seg skyldig til straff», behøver ikke innebære at han/hun er blitt straffet. Forarbeidene (Prop. 107 L (2017-1018) s. 302 sier følgende om dette:

«Formuleringen «skyldig til straff» omfatter de situasjonene der arvingen er ilagt en strafferettslig reaksjon, jf. straffeloven § 29 og § 30. Formuleringen kan imidlertid også dekke andre tilfeller der det blir godtgjort at vilkårene for straff er oppfylt, men uten at det er ilagt en strafferettslig reaksjon. Det kan reises spørsmål om det bør stilles et krav om at det er ilagt en strafferettslig reaksjon, men etter departementets syn bør adgangen til å gjøre livsarvingen arveløs ikke gjøres betinget av at man må anmelde en av sine nærmeste. Dersom en person mener at han eller hun uberettiget er gjort arveløs, kan vedkommende bestride testamentet på vanlig måte. I et offentlig skifte vil dette normalt skje ved en skiftetvist, mens det i et privat skifte kan skje ved et alminnelig søksmål dersom partene ikke kommer til enighet på annen måte.»

Det finnes også en regel om at en testamentarisk disposisjon er ugyldig dersom den går ut på ødeleggelse eller bruk som åpenbart ikke har noe fornuftig formål.