Fagartikkel om mishandling i nære relasjoner
Mishandling i nære relasjoner er dessverre en sakstype advokater ofte har befatning med, både som forsvarer og som bistandsadvokat.
Hva som regnes som mishandling i nære relasjoner, er definert i straffeloven § 282, med følgende innhold:
§ 282. Mishandling i nære relasjoner
Med fengsel inntil 6 år straffes den som ved trusler, tvang, frihetsberøvelse, vold eller andre krenkelser, alvorlig eller gjentatt mishandler
a) sin nåværende eller tidligere ektefelle eller samboer,
b) sin eller nåværende eller tidligere ektefelles eller samboers slektning i rett nedstigende linje,
c) sin slektning i rett oppstigende linje,
d) noen i sin husstand, eller
e) noen i sin omsorg.
Når noen kjennes skyldig i en straffbar handling etter § 282 første ledd bokstav b, skal retten vurdere om kontaktforbud etter § 57 skal idømmes.
Vold, eller kroppskrenkelse som det heter i straffeloven § 271, er straffbart. Grunnen til at straffeloven har en egen bestemmelse om mishandling i nære relasjoner, er at lovgiver har sett behovet for en egen bestemmelse som fanger opp alvoret i mishandling i nære relasjoner. Departementet skriver i Prop. 97 L s. 31:
«Vold i nære relasjoner er et alvorlig samfunnsproblem. Ofte er det tale om grov fysisk og psykisk mishandling over lang tid mot forsvarsløs(e) person(er). De somatiske og psykiske virkningene kan ofte være langvarige. Det er i tillegg vanskelig å oppdage og forhindre vold i nære relasjoner som følge av at handlingene ofte begås i det private rom. I tillegg kommer at fornærmede eller nærstående av fornærmede av ulike grunner ikke melder fra om mishandlingen. Særlig alvorlig er det når mishandlingen skjer overfor barn. De somatiske og psykiske konsekvensene kan lett bli omfattende og langvarige ved at mishandlingen begås av personer som i utgangspunktet skal gi barnet den nødvendige trygghet og omsorg.»
Etter straffeloven § 282 straffer den som alvorlig eller gjentatt mishandler de som tilhører en nærmere bestemt personkrets. Spørsmålet melder seg – hvordan avgjøre hva som skal til for at mishandlingen skal betraktes som «alvorlig» eller «gjentatt»? Det er det som avgjør om handlingen straffes etter straffelovens § 282, eller om de straffes som enkeltstående voldshandlinger.
Det retten legger vekt på når den skal avgjøre om forholdet skal regnes som enkeltstående voldshandlinger, eller om det skal regnes som mishandling i nære relasjoner, er om fornærmede har «måttet leve under et regime sterkt preget av en vedvarende utrygghet og frykt for framtidige hendelser av samme type». I saken i HR-2017-128-U gav Høyesterett sin tilslutning til følgende uttalelse fra lagmannsretten:
«Fornærmede har i mindre grad greid å tidfeste eller tallfeste hendelsene, noe som etter lagmannsrettens syn ikke er unaturlig slik situasjonen har vært. Det har også vært utøvd forskjellige typer vold og krenkelser ved samme anledninger, noe som også bidrar til å gjøre en tallfesting vanskelig. Dette er imidlertid ikke avgjørende. Det avgjørende for lagmannsretten er at den utøvde vold, truslene og de øvrige krenkelsene har resultert i at fornærmede har måttet leve under et regime sterkt preget av en vedvarende utrygghet og frykt for framtidige hendelser av samme type. Det er et slikt sammenhengende og vedvarende handlingsmønster at forholdet klart rammes av straffeloven (1902) § 219 første ledd.»
Når det vises til § 219 i sitatet over, er det bestemmelsen som gjaldt mishandling i nære relasjoner i straffeloven av 1902.
I saken i Rettstidende 2010 side 129 uttalte Høyesterett følgende om vurderingen av hvorvidt det straffbare forholdet skulle karakteriseres som vold i nære relasjoner:
«Etter min mening er karakteren av voldshandlingene i seg selv ikke avgjørende ved straffvurderingen etter straffeloven § 219. Det sentrale er i hvilken grad disse danner et mønster som resulterer i at den som rammes må leve under et «regime» preget av kontinuerlig utrygghet og frykt for vold.»
I samme dom finner vi noen uttalelser om hva retten skal legge vekt på ved straffeutmålingen i saker om vold i nære relasjoner:
«Straffutmålingen i saker med familievold må nødvendigvis bero på en samlet vurdering hvor en rekke momenter kan trekkes inn. Sentrale elementer vil være hvor lenge krenkelsene har funnet sted, karakteren av de krenkelser som foreligger, hyppigheten, skadepotensialet og de konkrete skadevirkningene.»
Det at barn er vitne til vold, vil etter rettspraksis også kunne utgjøre mishandling i nære relasjoner. Høyesterett slo fast dette i saken i Rettstidende 2010 s. 949. I dommen drøfter Høyesterett hvilke virkninger det kan ha for barn at de er vitne til vold. Høyesterett skriver:
«I NOU 2003:31 Retten til et liv uten vold. Menns vold mot kvinner i nære relasjoner gis det en redegjørelse for hva man i dag vet om hvilken virkning det kan få for et barn at det opplever at det utøves vold mot dennes nærmeste. På side 62 under overskriften «Barns opplevelse av vold i nære relasjoner» heter det om dette:
«At barna ser og hører volden betegnes som nevnt ovenfor noen ganger som at barna er «vitne» til volden mot mor. En slik uttrykksform er imidlertid utilstrekkelig for å beskrive det barna opplever. Barna lever i volden og er ikke tilskuere til volden i en virkelighet utenfor dem selv. De opplever volden og farsmakten overalt. De kan fortelle om en grunnstemning av sosial sårbarhet, psykisk, fysisk og sosial slitasje. Det handler om å leve med fars makt og kontroll. Det handler om å leve med en knugende frykt for fars vold også der voldshandlingene i seg selv utelukkende er rettet mot mor. Isdal fremhever at barna i slike tilfeller vil gå i en kronisk beredskaps- og spenningstilstand der all energi og oppmerksomhet brukes til å se etter tegn på vold og observere andres føleleser og reaksjoner. På denne måten preger volden hverdagen for mange – volden blir sentrum i den tilværelsen som barna skal vokse og utvikle seg innenfor.
Med «barn» menes personer under 18 år. Å være barn representerer i seg selv en avhengighetsposisjon. Dess mindre barna er, dess mer avhengig er de av sine nærmeste omsorgspersoner. Å rammes av knyttneveslag fra far, at kjæledyr mishandles, at leker blir ødelagt, eller at barnet blir stengt inne i timevis innebærer et grunnleggende svik mot barnet. Den som i utgangspunktet skal yte omsorg, er den som påfører smerte. Dette åpner for en eksistensiell frykt og utrygghet hos barnet. Men også det å ikke rammes av volden direkte, men å leve med den – med fars plutselige humørsvingninger – med skrik og smerte fra mor, er inngripende i forhold til barnet og forbundet med stor smerte. Per Isdal (2000) har formulert dette slik: «Når noen angriper og skader den barnet er knyttet til, avhengig av og glad i, så angriper og skader vedkommende barnet selv.»
Situasjonen er avmaktskapende i den forstand at barna gjerne opplever at de ikke kan gjøre noe. Å ikke kunne forhindre volden kan være mer inngripende enn å utsettes for volden direkte selv. Små barn kan oppleve situasjonen forvirrende og ekstremt utrygg. En slik situasjon åpner også for eksistensiell frykt for tap av mor; frykten for å miste den nærmeste støttespilleren barnet i mange tilfeller har.»
Erstatning og oppreisning
Den som har blitt utsatt for vold i nære relasjoner, har krav på erstatning for økonomisk tap. Man kan også få tilkjent oppreisning – en engangssum som retten finner rimelig til erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte og for annen krenkelse eller skade av ikke økonomisk art. Det er skadeerstatningsloven § 3-5 som hjemler slik oppreisning. Man kan bli dømt til å betale oppreisning for ikke-økonomisk tap dersom man enten har voldt skade på en person, grovt uaktsomt eller forsettlig, eller om man har brutt en av straffebestemmelsene som er ramset opp i skadeerstatningsloven § 3-3. Straffebudet om mishandling i nære relasjoner er en av bestemmelsene som ramses opp der.
Hvor mye som skal utmåles i oppreisningserstatning, er skjønnsmessig. I saken i HR-2020-1345-A sa Høyesterett følgende om prinsippene for utmålingen av oppreisningserstatning:
Oppreisning skal utmåles på individuell og skjønnsmessig basis. I praksis er det blant annet lagt vekt på handlingens objektive grovhet, skadevolderens skyld, fornærmedes subjektive opplevelse av krenkelsen og arten og omfanget av de påførte skadevirkningene. Det vil ut fra forholdene i den enkelte saken kunne variere hvilke momenter som kommer i forgrunnen, se Rt-2012-1773 avsnitt 22 med videre henvisning til Rt-2011-769 avsnitt 28. Mens det pønale aspektet tidligere var fremtredende, har betydningen av å gi offeret kompensasjon kommet mer i forgrunnen de senere årene, se HR-2019-1675-A avsnitt 85 og Rt-2011-769 avsnitt 21. For enkelte lovbrudd er det fastsatt normerte oppreisningsbeløp, men dette er ikke tilfellet for mishandling i nære relasjoner.
I den konkrete saken ble det fastsatt et oppreisningsbeløp på 80 000.
Rett til å få oppnevnt advokat
I saker om mishandling i nære relasjoner har begge sider rett til å få oppnevnt advokat. Tiltalte har rett til å få oppnevnt offentlig forsvarer etter straffeprosessloven § 100 første ledd, og fornærmede har rett til å få oppnevnt bistandsadvokat etter straffeprosessloven § 107a første ledd alternativ a.