Pengekrav har rettslig sett to sider. For det første har vi spørsmålet om hvordan pengekrav oppstår. Pengekrav kan oppstå for eksempel på grunnlag av avtale, eller man kan pådra seg et erstatningsansvar. En annen side av pengekravet er hva som skjer med det når man først har et pengekrav. Kan man motregne mot andre krav? Hva skjer når kravet skifter eier? Når foreldes kravet. Her skal vi se på noen av de rettslige spørsmålene knyttet til pengekrav.

​

​

Tilbakebetalingskrav

​

Noen ganger kan man ha betalt et krav man egentlig ikke var forpliktet til å betale. I noen tilfeller kan kravet være avtalerettslig ugyldig, men man finner det vanskelig å avfeie kravet. I slike tilfeller kan avtalerettens ugyldighetsregler komme til anvendelse på selve betalingen. Dersom man får et krav man mener seg uforpliktet til å betale, er det generelle rådet at man ikke betaler. En betaling kan tolkes som en aksept av kravet. Uansett bør man, dersom man betaler til tross for at man ikke ser seg forpliktet til å betale, sette frem et forbehold om at beløpet kan bli krevet tilbake.

​

Det finnes en rekke høyesterettsdommer som tar stilling til om den som har betalt et beløp vedkommende egentlig ikke var forpliktet til å betale, har rett på å få beløpet tilbakebetalt eller ikke. Det gjelder både dommer som gir betaleren rett, og dommer som ikke gir betaleren rett. Ut fra rettspraksis kan man oppsummere rettstilstanden med at retten tar stilling til hva som er rettferdig ut fra de konkrete omstendighetene. Ut fra rettspraksis kan man liste opp noen momenter som retten gjerne legger vekt på.

​

Partenes profesjonalitet vil ha betydning. I saken i Rettstidende 1995 s. 1641 ble det uttalt at « en profesjonell aktør «som ikke vil komme i vesentlige problemer ved en tilbakebetaling», vil stå i en svakere stilling enn en forbruker som et tilbakesøkningskrav vil gå hardt utover. Dersom betalingen har karakter av bidrag til leveomkostninger, slik som f.eks. lønn, underholdsbidrag e.l. taler det mot tilbakesøkningskrav.

​

Ett slik moment er partenes skyld. Dersom mottageren burde forstått at han ikke hadde krav på det betalte, har han en dårlig sak. Samtidig taler det mot yteren dersom yteren burde visst at han/hun ikke var forpliktet. Det som kan tale i betalerens favør, er dersom betaleren har sagt fra om at et tilbakesøkningskrav vil bli reist, eller dersom det vil kunne medføre vanskeligheter for betaleren ikke å betale.

​

Til slutt kan det nevnes et eksempel som man neppe finner omtalt i Høyesteretts praksis, men som kan være praktisk i dagliglivet. Det er det tilfellet at en skyldner i vanvare har betalt både en regning og en purring på den samme regningen. I slike tilfeller er den gjengse oppfatning at skyldneren bør få beløpet tilbakebetalt.

 

 

Regress

​

I en del tilfeller kan det være adgang for en som har betalt et skyldig beløp, til å kreve beløpet, eller deler av beløpet, dekket av andre. Dette omtales gjerne som «regress». Et eksempel på regress kan være hvor flere i fellesskap har pådratt seg et erstatningsansvar. Da blir de såkalt «solidarisk ansvarlige». Det vil si at den som har erstatningskravet, kan velge hvem av skyldnerne vedkommende vil kreve beløpet fra. La oss si at B, C, D og E har en erstatningsforpliktelse overfor A. Da kan A velge å kreve hele beløpet fra B. Når B så betaler dette, kan B kreve at C, D og E betaler sin del av det skyldige beløpet til B.

​

Regresskrav er allment godkjent i norsk rett. I saken i Rettstidende 1979 s. 1029 uttalte Høyesterett: «… det følger av alminnelige rettsgrunnsetninger at den som har dekket en annens forpliktelse, normalt og som utgangspunkt, har et regresskrav i behold. Det er avskjæring av regress som krever hjemmel.»

​

En betingelse for regressrett er at den ikke må komme til fortrengsel for kreditors rett, noe som er slått fast i rettspraksis» I Viggo Hagstrøms lærebok i formuesrett gis følgende eksempel:

«Hvis f.eks. A hefter som hovedskyldner for kr 1000 med B som kausjonist, foreligger det ganske visst to krav mot A – kreditors krav på kr 1000 og B’s krav på eventuell regress. Men A skal ikke betale 2 x kr 1000. Mer enn kr 1000 skylder han ikke, og kreditors krav er det prinispale. Om A går konkurs, skal derfor heller ikke hans konkursbo gi dividende av mer enn 1000 kr i anledning av dette skyldforhold. Og denne dividende er det kreditor som har rett på i sin helhet. Kausjonisten har altså, så lenge han ikke har betalt kreditor, ingen rett til dividende i boet. Og tilsvarende gjelder i andre regressforhold.»

​

​

Foreldelse

​

Reglene om foreldelse finner vi i foreldelsesloven. Hovedregelen er at et pengekrav foreldes etter tre år. Fristen på tre år regnes fra det tidspunktet hvor man tidligst kunne gjøre kravet gjeldende. Utgangspunktet for fristen er absolutt. Hvis man har gitt henstand eller ventet med å gjøre kravet gjeldende, regnes fristen på tre år uansett fra det tidspunktet da kravet forfalt, det vil si det tidspunktet hvor man kunne kreve at kravet ble innfridd.

Mens starttidspunktet for beregningen av treårsfristen er absolutt, gjelder det ikke sluttidspunktet. I en del tilfeller ville det være urimelig at et pengekrav skulle foreldes etter tre år. Det gjelder tilfeller hvor kreditor ikke har kunnskap om kravet eller om skyldneren. For slike tilfeller sier foreldelsesloven § 10 at kravet foreldes ett år etter at kreditor fikk eller burde ha fått den kunnskap som er nødvendig for å sette frem kravet. Fristen kan uansett ikke forlenges mer enn 10 år. Det vil si at etter 13 år er kravet uansett tapt, selv om kreditor uforskyldt ikke hadde de kunnskaper som trengs for å forfølge kravet.

Når loven taler om å få eller burde få den kunnskap som er nødvendig for å forfølge kravet, har vi et skjønnsmessig spørsmål som kan være vrient eller omstridt. Når er kreditor aktsom nok? Noen ganger har kreditor en viss kjennskap til kravet, men kanskje ikke nok kunnskap til at det er forsvarlig å gå til sak for å drive inn kravet. Det er lagt til grunn i juridisk teori og i rettspraksis at foreldelsesreglene ikke skal tvinge folk til å anlegge en rettssak som ikke er forsvarlig.

Et viktig spørsmål er hva som skal til for å avbryte foreldelsesfristen. En måte å avbryte fristen på, er ved at skyldneren erkjenner å skylde det aktuelle beløpet. Hvis ikke det er mulig, kan kreditor ta rettslige skritt for å avbryte foreldelsesfristen. I begge tilfellene begynner en ny treårsfrist å løpe. Det er også en mulighet for å avtale at foreldelsesfristen skal utsettes med inntil 3 år av gangen (men ikke mer enn 10 år til sammen). Det kan være en praktisk løsning hvis partene er uenige om kravet, og man vil unngå et unødvendig saksanlegg mens kravet diskuteres eller forhandles om.

Foreldelsesfristen blir derimot ikke avbrutt ved at kreditor setter frem krav eller purring, eller ved at partene forhandler om kravet.

Inkassosaker

En del av pengekravsretten gjelder innkreving av pengekrav. Inkassoloven regulerer hvordan inkassovirksomhet kan foregå. Hva som menes med inkassovirksomhet, er definert i inkassoloven § 2 som definerer inkassovirksomhet som «ervervsmessig eller stadig inndriving av forfalte pengekrav for andre. I tillegg omfattes oppkjøp av forfalte pengekrav og egen inndriving av disse.»

Inkassoloven har en generell bestemmelse om at inkassovirksomhet skal skje i henhold til god inkassoskikk. Inkassoloven § 8 sier følgende:

«Inkassovirksomhet skal utøves i samsvar med god inkassoskikk. Det samme gjelder ved leilighetsvis inndriving for andre og ved inndriving av egne pengekrav.

Det er i strid med god inkassoskikk å bruke inkassometoder som utsetter noen for urimelig påtrykk, skade eller ulempe.»

Dersom man har en klage på hvordan et inkassoselskap har gått frem, kan man klage til Finansklagenemnda. På Finansklagenemndas sider kan man blant annet lese anonymiserte avgjørelser som viser hvordan de har avgjort klager i inkassosaker.

Inkassoloven § 9 krever at før en inkassator setter i gang inkassotiltak, skal inkassatoren eller fordringshaveren etter at kravet er forfalt, ha sendt skyldneren skriftlig varsel om at inkasso vil bli satt i verk, og i varselet ha gitt skyldneren en betalingsfrist som må ha løpt ut før inkasso kan bli iverksatt.

Når kravet er sendt til inkasso, sier inkassoloven § 10 at inkassator skal sende skyldneren en skriftlig oppfordring (betalingsoppfordring) om enten å betale eller å komme med innsigelser mot kravet innen en frist på minst 14 dager. Når det i loven står «skriftlig», innebærer det at e-post ikke kan brukes. Bestemmelsen setter også krav til hva betalingsoppfordringen skal inneholde. For eksempel må skyldneren informeres om at unnlatt betaling kan føre til ytterligere kostnader for skyldneren og til rettslig inndriving. Videre må skyldneren informeres om retten til å kreve nemndsbehandling etter inkassoloven § 22 i de tilfellene hvor det er adgang til å kreve nemndsbehandling.