Reglene for hvordan en sivil sak gjennomføres, er omfattende. Vi skal her se på noen sider av det mangslungne temaet sivilprosess. Den viktigste loven som regulerer sivilprosessen, er tvisteloven. Tvisteloven ble til i 2005 og erstattet tvistemålsloven fra 1915, som det var bred enighet om at var overmoden for revisjon. Det finnes også særlover som regulerer rettslige prosesser på særlige områder. En av de viktigste er tvangsfullbyrdelsesloven. Et annet eksempel er lov om fastsetjing og endring av eigedoms- og rettshøve på fast eigedom m.m. (jordskiftelova). Her skal vi konsentrere oss om de reglene som gjelder flertallet av sivile saker, og de finner vi i tvisteloven.

​

Tvisteloven er lovens kortform. Lovens fulle navn er «Lov om mekling og rettergang i sivile tvister». Med det navnevalget understreket lovgiver at det er ønskelig at saker løses i minnelighet uten at man behøver å anlegge en rettssak. Forliksrådet har en viktig rolle i så måte. Hensikten med forliksrådet er uttrykt i tvisteloven § 6-1 første ledd: «Behandlingen i forliksrådet skal legge til rette for at partene ved mekling eller dom får løst saken enkelt, hurtig og billig.»

​

Når det kommer til forliksrådets kompetanse, finnes det tre typer saker: saker som må reises for forliksrådet, saker som kan reises for forliksrådet, og saker som må reises for forliksrådet. Hovedregelen om hvilke saker som kan reises for forliksrådet, finner vi i tvisteloven § 6-2 første ledd, som sier at de sakene som kan reises for tingretten etter tvistlovens regler, også kan reises for forliksrådet. Det er noen unntak fra denne regelen, slik som de aller fleste familiesaker og saker mot offentlig myndighet som ikke er av utelukkende privatrettslig art.

​

Saker om formuesverdier under kr. 200 000 må behandles av forliksrådet før de kan behandles av tingretten (tvisteloven § 6-2 annet ledd). Det er noen unntak fra denne regelen. Blant annet trenger ikke saken behandles hvis den har vært gjenstand for megling.

​

​

Hvilke saker kan kreves behandlet av retten?

 

Tvisteloven § 1-3 første ledd avgjør hvilke saker man kan fremme for retten, og sier følgende:

Det kan reises sak for domstolene om rettskrav.

​

Kort forklart innebærer det at dersom man har et krav som bygger på en rettsregel, for eksempel reglene i erstatningsretten, kan man fremme kravet for domstolene. Andre uenigheter, som for eksempel rene interessemotsetninger, er ikke en sak for domstolene.

​

Tvisteloven § 1-3 annet ledd stiller opp et vilkår om såkalt rettslig interesse hos den som fremmer kravet for domstolene. Bestemmelsen sier følgende:

Den som reiser saken, må påvise et reelt behov for å få kravet avgjort i forhold til saksøkte. Dette avgjøres ut fra en samlet vurdering av kravets aktualitet og partenes tilknytning til det.

​

Dette vilkåret kan illustreres med et eksempel. Vi kan anta at det er uenighet om grensen mellom to eiendommer. Da kan eieren av den ene eiendommen anlegge sak mot den andre. En leieboer kan også ha en interesse av at saken løses i favør av utleieren. Men han eller hun har ikke etter gjeldende rett den tilknytningen til kravet som er nødvendig for å kunne fremme saken for domstolene.

​

Spørsmålet om hvem som kan fremme et krav for domstolene, har vist seg å være vanskelig og kontroversielt i praksis. Det gjelder særlig spørsmålet om hvilken adgang organisasjoner skal ha til å fremme rettskrav dersom de mener at en handling eller unnlatelse på det samfunnsområdet de er opptatt av, ikke er i tråd med gjeldende rett. Utviklingen har gått i retning av at organisasjoner har fått en større adgang til å fremme slike søksmål. Et eksempel på det en kjennelse fra 2003 hvor foreningen «stopp regionfelt Østlandet» fikk adgang til å begjære midlertidig forføyning om stopp av anleggsarbeider på Regionfelt Østlandet.

 

​

Behandlingen av saken for tingretten

​

Tvisteloven inneholder en rekke regler for behandlingen av saker for domstolene i for første instans, som i de alle fleste tilfeller er tingretten. Gangen i en rettssak finner vi i tvistelovens kapittel 9. En rettssak initieres ved at saksøker tar ut stevning (§ 9-2). En stevning skal inneholde blant annet navn på domstolen, partenes navn og adresse, det krav som fremmes, det rettslige og faktiske grunnlaget for kravet og bevis som vil bli ført.

Retten setter så en frist for saksøkte med å komme med tilsvar (§ 9-3). Når saksøkte har gitt sitt tilsvar, skal retten legge en plan for den videre behandlingen av saken (§ 9-4),  etter drøfting med partene. Denne drøftingen skjer i rettsmøte, som kan være fjernmøte. Hvis sakens framdrift tilsier det, eller drøfting i rettsmøte åpenbart er unødvendig, kan retten be om partenes skriftlige uttalelse eller få den nødvendige avklaring på annen måte.

 

Bestemmelsen regner opp en rekke spørsmål som skal behandles i rettsmøtet, blant annet om det bør gjennomføres megling, berammelse av hovedforhandling og om det bør være sakkyndige eller alminnelige meddommere.

 

Saksforberedelsen avsluttes som regel to uker før hovedforhandling (§ 9-14). Etter at saksforberedelsen er ferdig, er det begrensninger i adgangen til å sette frem nye påstander og anførsler. Lovens § 9-16 første ledd sier følgende:

 

Etter avsluttet saksforberedelse kan en part ikke mot motpartens protest sette fram nye krav, utvide påstanden til et framsatt krav, sette fram et nytt påstandsgrunnlag eller tilby nye bevis med mindre det skjer før hovedforhandlingen og er foranlediget av motpartens sluttinnlegg, eller retten tillater det. Slik tillatelse skal gis når

a)         parten ikke kan bebreides at endringen ikke er foretatt tidligere, og det vil være urimelig å nekte endringen,

b)         motparten har tilstrekkelig grunnlag for, uten utsettelse, å ivareta sine interesser etter endringen, eller

c)         nektelse vil kunne påføre parten et urimelig tap.

 

Når tiden er kommet for hovedforhandling, skal retten kontrollere at det er lagt til rette for at forhandlingene kan foregå slik som fastsatt under saksforberedelsen, og slik hensiktsmessig saksavvikling tilsier (§ 9-13). I § 9-15 finner vi gangen i en hovedforhandling. Retten har mulighet til å endre på rekkefølgen på de enkelte ledd under hovedforhandlingen.

Retten skal klarlegge påstander, påstandsgrunnlag og bebudet bevisføring. Påstander i sivilprosessen språkbruk er ikke det samme som det vi mener med ordet i dagligtalen. En påstand er det parten krever fastslått. Saksøker kan legge ned påstand om at saksøkte skal betale kr. 80 000 i erstatning, mens saksøkte kan legge ned påstand om frifinnelse for kravet. Påstandsgrunnlag er de rettsregler og faktiske forhold en part anfører til støtte for sin påstand.

 

Saksøkeren gir så en konsentrert saksframstilling med gjennomgåelse av dokumentbevis og andre bevis som ikke skal gis gjennom forklaringer eller befaring. Saksøkte gis anledning til å framstille sitt syn. Innlegget skal fortrinnsvis begrenses til korrigeringer og suppleringer. Deretter avgir partene forklaring. Når ikke særlige grunner tilsier noe annet, forklarer saksøkeren seg først. Videre avhøres vitner. I tillegg foretas annen bevisføring, herunder avhør av sakkyndige.

Partene får så ordet to ganger hver til avsluttende innlegg. Normalt får saksøker ordet først.

 

Når saken i eller etter hovedforhandling er klar for avgjørelse, erklærer retten at saken tas opp til doms (§ 9-17).

Grunnlaget for rettens avgjørelser

 

I tvistelovens kapittel 11 finner vi noen sentrale bestemmelser om grunnlaget for rettens avgjørelser. Den sentrale bestemmelsen her er § 11-2 første ledd, som sier følgende:

 

Retten kan bare avgjøre de krav som er reist i saken. Avgjørelsen må ligge innenfor rammen av de påstander partene har nedlagt, og retten kan bare bygge på de påstandsgrunnlag som er påberopt. Påstandsgrunnlagene er de rettsstiftende faktiske forhold en part bygger sin påstand på.

 

Dette kan illustreres ved et eksempel. Vi kan anta at saksøker krever et beløp på kr. 100 000. Saksøker anser seg forpliktet til å betale kr. 20 000, ikke mer. Da må retten dømme saksøker til å betale et beløp i intervallet 20 000 til 100 000. Retten har ikke anledning til å frifinne saksøker for ethvert krav eller dømme saksøker til å betale kr. 125 000, selv om retten skulle finne det riktig. Et eksempel fra rettspraksis illustrerer hvordan denne regelen er blitt anvendt i praksis. En saksøkt i en erstatningssak mente at han burde frifinnes for ertstatningskravet. For det tilfellet at han ble funnet erstatningspliktig, hadde han ingen innvendinger mot beløpet. Retten fant saksøkte erstatningspliktig. Retten bemerket at beløpet var noe høyt, men retten hadde ikke anledning til å idømme et lavere beløp, selv om saksøkte mente at han ikke var erstatningspliktig i det hele tatt (og derfor burde betale kr. 0). Poenget var at saksøkte ikke hadde lagt ned påstand om at han for det tilfelle at han ble funnet erstatningspliktig, skulle betale et lavere beløp.

 

Når det er sagt, har retten en adgang (og plikt) til å veilede parter underveis i tvisten (§ 11-5).

 

Tvisteloven § 11-4 setter opp noen unntak fra regelen om at retten er bundet av partenes påstander. Denne regelen sier følgende:

 

I saker om personstatus, barns rettsforhold etter barneloven, administrative tvangsvedtak etter kapittel 36 og i andre saker hvor offentlige hensyn begrenser partenes rådighet i søksmålet, er retten ikke bundet av partenes prosesshandlinger lenger enn dette er forenlig med de offentlige hensyn. Retten kan likevel bare avgjøre de krav som er reist i saken.

 

Bestemmelsen har overskriften «Unntak hvor partenes rådighet er begrenset». Denne overskriften er strengt tatt ikke helt dekkende. Ett av eksemplene som nevnes, er barns rettsforhold etter barneloven. Her har foreldrene full adgang til å gjøre avtaler om foreldreansvar, fast bosted og samvær uten å involvere retten. Slik sett er ikke partenes rådighet begrenset. Lovgiver har imidlertid funnet sakstypen såpass alvorlig at man har gjort et unntak fra regelen i § 11-2.

​

​

Anke

 

En sak som har vært behandlet av tingretten, kan ankes til lagmannsretten, og en sak som har vært behandlet av lagmannsretten, kan ankes til Høyesterett, som er landets høyeste domstol. I noen helt spesielle tilfeller (tvisteloven § 30-2) kan avgjørelser fattet av tingretten ankes direkte til Høyesterett. Det er imidlertid noen begrensinger på muligheten til å anke. Tvisteloven skal ivareta noen motstridende hensyn. På den ene siden skal loven, og rettsapparatet, ivareta rettssikkerhet og en forsvarlig behandling av saken. På den annen side skal man unngå unødvendige kostnader. Tvistelovens regler om anke representerer et kompromiss mellom disse to hensynene. Det er anledning til å anke avgjørelser (unntagen avgjørelser fattet av Høyesterett), men det er noen begrensinger på hvilke anker som kan bli fremmet.

 

Avgjørelser foretatt av retten kan deles inn i tre typer: dommer, kjennelser og beslutninger. Hva som er forskjellen mellomdisse typene avgjørelser, finner vi i tvisteloven § 19-1. En dom avgjør det spørsmålet tvisten gjelder. Bestemmelsen ramser også opp hvilke avgjørelser som kalles kjennelser. Det er avgjørelser som:

a)         avviser en sak fordi vilkår for å ta den under behandling ikke er oppfylt, eller som fremmer saken etter særskilt behandling av en påstand om avvisning,

b)         hever en sak som av andre grunner enn nevnt i bokstav a bortfaller uten realitetsavgjørelse,

c)         av anke over kjennelse eller beslutning,

d)         ved tvist om bevis, eller

e)         som etter loven skal treffes i form av kjennelse.

Beslutninger blir da de avgjørelsene som hverken er dommer eller kjennelser. Eller som det heter i § 19-3 tredje ledd:

Ved beslutning treffes avgjørelser om

 

a)

saksbehandlingen som ikke etter loven krever kjennelse, eller

 

b)

å samtykke til eller nekte anke.

Både dommer, kjennelser og beslutninger gjort av tingretten kan ankes til lagmannsretten (tvisteloven § 29-2) Avgjørelser om saksbehandlingen kan naturlig nok ikke ankes etter at saken er ferdig behandlet. Før tvisteloven ble vedtatt, ble ordet «anke» kun brukt om dommer. Var man uenig i en kjennelse eller beslutning, skulle man ikke anke, men påkjære den.

Den som anker en avgjørelse, må ha en grunn til å gjøre det. Som det heter i tvisteloven § 29-3 første ledd: «En dom eller kjennelse kan ankes på grunn av feil i bedømmelsen av faktiske forhold, rettsanvendelsen eller den saksbehandling som ligger til grunn for avgjørelsen.» Fristen for å anke er etter tvisteloven en måned, med mindre annet er avgjort i lov.

Tvisteloven § 29-13 setter noen begrensninger i retten til å få anken realitetsbehandlet. Bestemmelsens første ledd gjelder saker som gjelder formuesverdier mindre enn 250 000. Bestemmelsen sier følgende:

Anke over dom i en sak om formuesverdier kan ikke fremmes uten lagmannsrettens samtykke hvis ankegjenstandens verdi er mindre enn kr 250 000. Ved vurderingen av om samtykke skal gis, skal det blant annet tas hensyn til sakens karakter, de behov partene har for overprøving, og om det synes å være svakheter ved den avgjørelse som er anket, eller ved behandlingen av saken.

Annet ledd gir lagmannsretten en mulighet til å nekte en anke fremmet når det er klart at den ikke vil føre frem.

For anke til Høyesterett er det et trangere nåløye som skal passeres for at man skal få en anke behandlet. Høyesteretts oppgave er ikke å avgjøre et stort antall saker, men å avklare hva som er gjeldende rett. Dette kommer frem av tvisteloven § 30-4 første ledd, som sier følgende:

Anke over dommer kan ikke fremmes uten samtykke. Samtykke skal bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken avgjort i Høyesterett.

Hvis en sak gjelder ulikt syn på tolkningen av en rettsregel, vil en avgjørelse i Høyesterett gjerne ha betydning utenfor den aktuelle saken. Da vil Høyesteretts tolkning danne et prejudikat som andre domstoler typisk vil følge dersom det samme tolkningsspørsmålet blir aktuelt i en annen sak.

Det er Høyesteretts ankeutvalg (tidligere Høyesteretts kjæremålsutvalg) som avgjør om en anke over en avgjørelse gjort av lagmannsretten skal tillates fremmet eller ikke.

Noen særlige regler gjelder saker om administrative tvangstiltak, f.eks. barnevernssaker. Reglene for behandlingen av disse finner man i tvistelovens kapittel 36. Fordi disse saken behandles i fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker før de eventuelt behandles i tingretten, vil lagmannsretten i realiteten bli en tredjeinstans dersom saken kommer dit. Derfor har lovgiver bestemt at det skal noe til for at en slik sak blir fremmet for lagmannsretten. Grunner til å fremme en sak for lagmannsretten kan i disse tilfellene være (tvisteloven § 36-10) at avgjørelsen har betydning utenfor den aktuelle saken, at det foreligger nye beviser, eller at det er vesentlige svakheter ved tingrettens avgjørelse eller saksbehandling.