Fagartikkel om straffeprosess
Strafferetten handler om hvilke handlinger og unnlatelser som er straffbare, og hva straffen kan bli. Straffeprosessen handler om hvordan en straffesak gjennomføres. Straffeprosessloven av 1981 (som erstattet den gamle straffeprosessloven av 1887), regulerer hvordan en straffesak gjennomføres. Det er ikke bare det som skjer under en eventuell rettssak, som reguleres av straffeprosessloven. Straffeprosessloven har også regler for etterforskningen, blant annet for når man kan bruke inngripende former for overvåkning. Loven har også regler som kan komme til anvendelse etter at en straffesak er over. Loven har egne kapitler om gjenåpning av straffesaker og erstatning i forbindelse med straffeforfølgning.
Hele straffeprosessloven har 46 kapitler som tar for seg ulike sider ved straffeprosessen. Kapittel 6 til 9a omhandler de ulike partene i en straffesak. Kapittel 8 handler om siktede. Kapittel 6 handler om påtalemyndigheten. Her finner vi hvem som er tjenestemenn for påtalemyndigheten. Det er, rangert med den høyeste påtalemakten først:
1. riksadvokaten, den assisterende riksadvokaten og riksadvokatfullmektiger
2. statsadvokatene, statsadvokatfullmektigene og hjelpestatsadvokatene
3. politimestrene, visepolitimestrene, sjefen og den assisterende sjefen for Politiets Sikkerhetstjeneste, sjefen og den assisterende sjefen for Kripos, politiinspektørene, politiadvokatene, og politifullmektigene for så vidt de har juridisk embetseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap og gjør tjeneste i embete eller stilling som er tillagt påtalemyndighet
4. lensmennene og politistasjonssjefene
Det er påtalemyndigheten som kan ta ut påtale og dermed igangsette en rettssak (vi ser her bort fra anledningen for private til å fremme en straffesak etter reglene i kapittel 28). Som det heter i straffeprosessloven § 63:
«Domstolene trer bare i virksomhet etter begjæring av en påtaleberettiget, og deres virksomhet opphører når begjæringen blir tatt tilbake.»
Denne loven gir uttrykk for et sentralt prinsipp i norsk straffeprosess – anklageprinsippet. Anklageprinsippet går ut på at domstolens og påtalemyndighetens roller er adskilt. Vi finner en annen viktig bestemmelse som slår fast anklageprinsippet, straffeprosessloven § 38. Denne bestemmelsen sier at retten ikke kan ta stilling til spørsmål som ikke er brakt inn for retten. Derimot er retten ubundet av påtalemyndighetens anførsler om tid, sted og andre omstendigheter. Denne bestemmelsen sier også noe mer om i hvilken grad retten er bundet av det påtalemyndigheten fremmer. Retten er ikke bundet av straffepåstanden påtalemyndigheten legger ned. Dersom aktor har lagt ned en påstand om ett års fengsel, er det ikke noe formelt i veien for at retten kan idømme fengsel i ett år og en måned.
Dette er ulikt prinsippet i de fleste sivile saker, hvor retten er bundet av partenes påstand. Dersom saksøkte er villig til å betale en erstatning på kr. 40 000, og saksøkte krever kr. 100 000, da må erstatningssummen ligge i intervallet mellom 40 000 og 100 000.
Siden straffeloven § 38 er så sentral for rollefordelingen mellom påtalemyndighet og domstol, siteres den i sin helhet her:
«Retten kan ikke gå utenfor det forhold tiltalen gjelder, men er ubundet av den nærmere beskrivelse med hensyn til tid, sted og andre omstendigheter. Bare når den finner særlig grunn til det, prøver retten om det foreligger omstendigheter som ville bringe forholdet inn under en strengere straffebestemmelse enn etter tiltalen.
Med hensyn til det straffebud som skal anvendes på forholdet, er retten ikke bundet av tiltalen eller de påstander som er fremsatt. Det samme gjelder med hensyn til straff og andre rettsfølger. Straff eller rettsfølger som nevnt i § 2 nr. 1, kan ikke idømmes i en sak som bare gjelder inndragning.
Før retten bruker et annet straffebud enn tiltalebeslutningen, eller idømmer en annen rettsfølge eller et større inndragningsansvar enn påstått, skal den gi partene anledning til å uttale seg om spørsmålet. Siktede skal få en passende utsettelse når retten finner det ønskelig for forsvaret.»
Det motsatte av anklageprinsippet er inkvisisjonsprinsippet. Inkvisisjonsprinsippet går ut på at det er dommerens oppgave å oppklare en straffesak, herunder å lede etterforskningen og skaffe til veie bevismateriale. Det finnes moderne rettssamfunn som har bevart mer av inkvisisjonsprinsippet, bl.a. Tyskland og Frankrike.
Ikke alle tjenestemenn i påtalemyndigheten har den samme kompetansen til å utferdige en tiltaletale. Som en tommelfingerregel kan vi si at jo mere alvorlig saken er, jo høyere opp i påtalemyndighetens hierarki må man være for å kunne fremme tiltale. De detaljerte reglene for dette finnes i straffeprosessloven §§ 65-67. Dersom noen som ikke er kompetent til å fremme tiltale, allikevel har gjort det, er det etter rettspraksis en absolutt opphevelsesgrunn.
Lovens kapittel 8 omhandler siktede. I og med at det å være siktet medfører viktige rettigheter, er det viktig å ha på det rene hvem som har status som siktet. Hvem som har status som siktet i en sak, kommer frem av straffeloven § 82, som sier følgende:
«Den mistenkte får stilling som siktet når påtalemyndigheten har erklært ham for siktet eller når forfølging mot ham er innledet ved retten eller det er besluttet eller foretatt pågripelse, ransaking, beslag eller liknende forholdsregler rettet mot ham.
Innbringelse etter politiloven § 8 medfører ikke stilling som siktet.
En mistenkt får ikke stilling som siktet ved at det besluttes å bruke et tvangsmiddel mot ham eller henne som det ikke skal gis underretning om. Er det besluttet utsatt underretning om et tvangsmiddel, inntrer stillingen som siktet først når underretning gis. Ved skjult etterforskning får mistenkte heller ikke stilling som siktet ved at påtalemyndigheten begjærer nekting av innsyn etter § 242 a. I forhold til bestemmelsene i kapittel 31 får en mistenkt som nevnt i første og annet punktum likevel stilling som siktet.
Bestemmelsene om siktede i denne lov får tilsvarende anvendelse for den som det reises krav mot eller som trekkes inn i saken etter § 2.»
Dersom noen skulle lure på hva som menes når det i paragrafens tredje ledd står om tvangsmidler som en mistenkt ikke skal gis underretning om, kan det opplyses at det kan gjelde overvåkning.
Straffeprosessloven har noen viktige regler om hvordan avhør av en siktet skal foregå. Straffeprosessloven § 92 sier følgende:
«Avhøringen skal skje på en måte som er egnet til å få en så vidt mulig sammenhengende forklaring om det forhold siktelsen gjelder. Siktede skal gis anledning til å gjendrive de grunner som mistanken beror på, og anføre de omstendigheter som taler til fordel for ham.
Løfter, uriktige opplysninger, trusler eller tvang må ikke brukes. Det samme gjelder midler som nedsetter siktedes bevissthet eller evne til fri selvbestemmelse. Avhøringen må ikke ta sikte på å trette ut siktede. Han skal gis anledning til å få sedvanlige måltider og nødvendig hvile.»
Lovens § 93 sier at siktede ikke må få rådføre seg med sin forsvarer før han svarer på spørsmål, med mindre retten samtykker til det. Dersom siktede nekter å forklare seg, skal rettens leder gjøre siktede oppmerksom på at det kan tale mot ham.
Kapittel 9 omhandler forsvareren. Lovens § 94 slår fast det selvfølgelige, at en siktet har rett til å la seg bistå av en forsvarer etter eget valg på ethvert trinn av saken. Retten kan tillate at siktede lar seg bistå av flere forsvarere.
I lovens § 96-100 finner man reglene for når en siktet har rett til å få oppnevnt en offentlig forsvarer. Selv om siktede alltid har rett til å la seg bistå av forsvarer, er det en økonomisk fordel å få oppnevnt en offentlig forsvarer. Straffeprosessloven har lagt opp til at det først og fremst er alvorlige og/eller kompliserte saker som gir krav på offentlig forsvarer. For eksempel er saker om promillekjøring ikke blant sakene som gir rett til offentlig oppnevnt forsvarer.
Starffeprosessloven § 100 annet ledd åpner for at siktede i andre sakstyper også kan få oppnevnt offentlig forsvarer når særlige grunner taler for det, herunder at siktede har nedsatt funksjonsevne eller er i en annen fysisk eller psykisk tilstand som tilsier at det er et særskilt behov for forsvarer.
Fornærmede og etterlatte kan ha rett til få oppnevnt bistandsadvokat. Reglene for det finner vi i straffeprosessloven kapittel 9a. Lovens § 107a sier at fornærmede har rett til å få oppnevnt bistandsadvokat i følgende typer saker:
a. om overtredelse av straffeloven §§ 168, 253, 257, 282, 284, 291, 294, 295, 296, 299, 302, 304, 312 og 314,
b. hvor det er grunn til å tro at fornærmede som følge av handlingen får betydelig skade på kropp eller helse,
c. hvor offentlig forsvarer oppnevnes for å delta i ungdomsstormøte, jf. § 100 annet ledd annet punktum.
For øvrig har retten adgang til å oppnevne bistandsadvokat i andre saker hvor «sakens art og alvor, hensynet til de berørte eller andre særlige forhold tilsier at det er behov for advokat.»
Kapitlene fra 13a til 17d tar for seg tvangsmidler som påtalemyndigheten kan bruke. Det kan gjelde pågripelse, varetektsfengsling, ransakning eller inngripende former for overvåkning. Felles for alle disse tvangsmidlene gjelder lovens § 170a, som sier at et tvangsmiddel kan brukes bare når det er tilstrekkelig grunn til det. Videre kan tvangsmidlet ikke brukes når det etter sakens art og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep.
Vilkårene for å pågripe noen finner vi i straffeprosessloven § 171. En som med skjellig grunn mistenkes for en eller flere handlinger som etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder, kan pågripes når:
1. det er grunn til å frykte for at han vil unndra seg forfølgingen eller fullbyrdingen av straff eller andre forholdsregler,
2. det er nærliggende fare for at han vil forspille bevis i saken, f eks ved å fjerne spor eller påvirke vitner eller medskyldige,
3. det antas påkrevd for å hindre at han på ny begår en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder,
4. han selv begjærer det av grunner som finnes fyldestgjørende.
Det finnes også andre vilkår for å pågripe noen, Lovens § 173 sier at «den som treffes på fersk gjerning og ikke avstår fra den straffbare virksomhet, kan pågripes uten hensyn til størrelsen av straffen». Lovens § 174 presiserer at personer under 18 år ikke bør pågripes med mindre det er særlig påkrevet.
Vilkårene for varetektsfengsling er de samme som for pågripelse. I tillegg må det ikke la seg gjøre med substitutter for varetektsfengsling, slik som for eksempel at siktede lover å fremstille seg for politiet til bestemte tider eller ikke å forlate et bestemt oppholdssted. Det samme gjelder når mistenkte samtykker i andre vilkår, så som innlevering av pass, førerkort, sjøfartsbok, fartsbevis eller lignende.
Det kan så gis noen eksempler på hvilke andre tvangsmidler som kan tas i bruk, og hva vilkårene er.
Når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff, kan det foretas ransaking av hans bolig, rom eller oppbevaringssted for å sette i verk pågripelse eller for å søke etter bevis eller etter ting som kan beslaglegges eller som det kan tas heftelse i. (Straffeloven § 192).
Retten kan gi politiet rett til å foreta kommunikasjonsavlytning. Det gjelder når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling
a. som etter loven kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer, eller
b. som rammes av straffeloven §§ 121, 123, 125, 126, 127 jf. 123, 128 første punktum, 129, 136, 136 a, 136 b, 145, 146, 231, 254, 257, 311, 332 jf. 231, 335 jf. 231, 337 jf. 231, eller 340 jf. 231, eller av lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. § 5 eller av lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her § 108 femte ledd.
Hva som menes med kommunikasjonsavlytning er definert i straffeloven § 216a tredje ledd, som sier at:
«Kommunikasjonsavlytting kan bestå i å avlytte samtaler eller annen kommunikasjon til og fra bestemte telefoner, datamaskiner eller andre anlegg for elektronisk kommunikasjon som den mistenkte besitter eller kan antas å ville bruke. Som kommunikasjonsavlytting regnes også identifisering av kommunikasjonsanlegg ved hjelp av teknisk utstyr, jf. § 216 b annet ledd bokstav c, som skjer ved å avlytte samtaler eller annen kommunikasjon.»
Et tvangsmiddel som ikke bare har prosessuell betydning, men stor materiell betydning, er besøksforbud (§ 222a). Påtalemyndigheten kan ilegge en person besøksforbud hvis det er grunn til å tro at vedkommende ellers vil:
a.
begå en straffbar handling overfor en annen person,
b.
forfølge en annen person,
c.
på annet vis krenke en annens fred, eller
d.
begå ordensforstyrrelser som er særlig belastende for en annen person.
Besøksforbudet kan gå ut på at den som ilegges besøksforbud, forbys å oppholde seg på et bestemt sted eller å oppsøke en annen person. Besøksforbudet kan begrenses på nærmere angitte vilkår. Besøksforbud kan ilegges når påtalemyndigheten finner at allmenne hensyn krever det, eller fornærmede begjærer det. I alvorlige tilfeller kan besøksforbudet omfatte forbud mot å oppholde seg i eget hjem.
Det er et sentralt prinsipp i norsk rett at ingen kan straffes uten etter dom. Det finnes et (kjent) unntak fra dette i straffeprosessloven kapittel 20, som omhandler forelegg. Finner påtalemyndigheten at en sak bør avgjøres med bot, inndragning eller rettighetstap, kan den utferdige forelegg i stedet for å reise tiltale. Straffeprosessloven § 256 inneholder regler om hva forelegget skal inneholde. I stedet for at det reises sak for retten kan siktede vedta forelegget.
Straffeprosessloven har selvfølgelig regler om anke. En viktig reform i norsk strafferett var toinstansreformen, som innebærer at alle straffesaker (som ikke blir avgjort ved forelegg) starter i tingretten og kan ankes til lagmannsretten. En viktig begrensning gjelder retten til å anke til Høyesterett. Man kan anke over rettsanvendelsen, men ikke over bevisvurderingen. Med andre ord: man kan ikke anke til Høyesterett med den begrunnelsen at man ikke har gjort det man er dømt for.