Fagartikkel om familie- og barnerett
Flere sakstyper innen familieretten er dekket av fri rettshjelp-ordningen. Det vil si at dersom man har inntekt og formue innenfor visse grenser lenkes til https://www.advtaha.no/fri-rettshjelp kan man få utgiftene til advokatbistand i disse sakene dekket av det offentlige. Både fritt rettsråd (advokatbistand før sak eventuelt fremmes for retten) og fri sakførsel for retten dekkes av fri rettshjelp-ordningen i slike saker
Barneloven er en lov som dekker en rekke ulike forhold fra fødselsmelding og farskapssaker til saker om foreldreansvar, fast bosted og samvær. Det er de tre sistnevnte sakstypene vi skal se nærmere på her. Slike saker behandles etter saksbehandlingsreglene i barnelovens kapittel 7. Dette kapitlet begynner med en bestemmelse (§ 48) som fortelle hva som skal være det viktigste når retten skal ta stilling til foreldreansvar, fast bosted og samvær. Bestemmelsen sier følgende:
«Avgjerder om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, kven barnet skal bu fast saman med og samvær, og handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.
Ved avgjerda skal det takast omsyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.»
Kort sagt er det barnets beste som er det viktigste, det som retten først og fremst skal legge vekt på.
Felles for de tre sakstypene
Enten saken dreier seg om foreldreansvar, fast bosted eller samvær, må foreldrene ha gått til megling først. Barneloven § 50 slår fast at foreldre med felles barn under 16 år må møte til megling før det blir reist sak om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, hvor barnet skal bo fast eller om samvær. Formålet med meglingen er at foreldrene skal komme frem til en skriftlig avtale om foreldreansvaret, om hvor barnet skal bo fast, og om samvær. Utgangspunktet er at foreldrene skal møte personlig og samtidig til megling. Den som megler, kan allikevel avgjøre at de skal møte hver for seg dersom det er formålstjenlig.
Når foreldrene har møttes til en times megling, får de en meglingsattest, som er gyldig i seks måneder. Dersom foreldrene ikke blir enige, kan megleren oppfordre dem til å megle i inntil tre timer til. Megleren kan tilby ytterligere tre timer megling dersom det kan føre til en avtale. I noen tilfeller kan det gis fritak for megling (§ 7 i forskrift om mekling etter ekteskapsloven og barneloven). Det kan være «tvingende grunner» som gjør at en forelder ikke kan møte. Det kan også være at en av foreldrene er dømt for vold eller overgrep mot barnet, eller at den ene forelderen bor i utlandet.
Etter at meglingsattest foreligger kan man bringe saken for domstolene dersom partene likevel er uenige.
Saker om foreldreansvar
Utgangspunktet er at foreldreansvaret er felles etter samlivsbrudd. I NOU 2008:9 En gjennomgang av barnelovens regler om foreldreansvar, bosted og samvær side 43 uttales det:
«Et barn har behov for nære og gode relasjoner til begge sine foreldre, uansett om de bor eller har bodd sammen. Det vil som regel være til barnets beste at begge foreldre tar del i barnets anliggender og tar ansvar for barnet. Barnekonvensjonen artikkel 18 pålegger medlemsstatene å gjøre sitt beste for å følge prinsippet om at begge foreldrene har et felles ansvar for barnets oppvekst og utvikling.
Det vil likevel forekomme tilfeller hvor felles foreldreansvar ikke vil være til barnets beste. Dette kan skyldes at en av foreldrene ikke er egnet som omsorgsperson, for eksempel fordi vedkommende utsetter barnet eller den andre forelderen for psykisk eller fysisk mishandling, eller at det foreligger en så alvorlig konflikt mellom foreldrene at samarbeid om barnet fremstår som mer eller mindre umulig. Det kan også være mindre dramatiske grunner til at en forelder ikke bør ta del i foreldreansvaret, for eksempel fordi vedkommende utviser en konsekvent uvilje mot å ta del i ansvaret. Det kan også forekomme at forelderen rett og slett ikke lar seg oppspore, for eksempel der vedkommende har flyttet utenlands.
Et felles foreldreansvar forutsetter at foreldrene har evne til å kommunisere med hverandre for så vidt gjelder barnets interesser.»
Et praktisk eksempel på en situasjon hvor det kan være en fordel at den forelderen barnet bor fast med, ha foreldreansvaret alene, er at samarbeidet mellom foreldrene er dårlig med tanke på samtykke til f.eks. passutstedelse eller at det er tidligere historikk med vold og besøksforbud m.m.
Fast bosted
Det viktigste hensynet når retten skal avgjøre hvor barnet skal ha fast bosted, er hensynet til barnets beste. Det er en konkret avgjørelse, og hva som er veier tyngst for å avgjøre hva som er til barnets beste, kan variere fra sak til sak. Hva som er best for barnet er oppsummert i Lødrup og Sverdrups Familierett 8. utgave s. 398:
«Det [barnets beste] er et sterkt skjønnsmessig kriterium, og avgjørelsen vil alltid bygge på helhetsvurdering sammensatt av konkrete forhold i den enkelte sak. Man må finne frem til hvordan dette barnet i denne saken vil få de beste oppvekst- og utviklingsmuligheter. Et moment som trekkes frem i en sak, behøver ikke veie særlig tungt i en annen. Dette behøver imidlertid ikke bety at man står på bar bakke. Rettspraksis gir i stor grad veiledning om hvilke momenter som særlig har betydning, og som man bør kjenne til.»
Et eksempel på en slik konkret vurdering er saken i Rt. 2010 s. 216. Her var barnet vurdert av de sakkyndige til å være et sårbart barn hvor hensynet til å bevare tilknytningen til mor, skole og nærmiljø for øvrig er særlig tungtveiende.
Samvær
Det følger av barneloven § 42 første ledd at barn har rett til samvær med begge foreldrene, selv om disse bor hver for seg. Det følger av barneloven § 43 første ledd at den av foreldrene som ikke bor sammen med barnet, også har rett til samvær med barnet, dersom ikke annet er avtalt eller fastsatt. Det er imidlertid ikke en ubetinget rett forelderen har til samvær. Det presiseres samme sted at «Dersom samvær ikkje er til beste for barnet, må retten avgjere at det ikkje skal vere samvær.»
Når retten kan avgjøre at det ikke skal være samvær mellom forelderen og barnet, kan den også gjøre det mindre – å sette tilsyn som vilkår for samvær.
Den av foreldrene som barnet bor fast hos, har plikt til lojalt å medvirke til at samværsretten kan gjennomføres. Hvis forelderen ikke medvirker, kan samvær imidlertid ikke gjennomføres med tvang. Det eneste retten kan gjøre, er å idømme denne forelderen en tvangsbot (barneloven § 65 annet ledd). I tredje ledd presiseres det noen tilfeller hvor tvangsbot ikke skal ilegges:
«Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfylling av samværsretten er umogleg, til dømes der det er risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Det same gjeld ved tvangsfullføring av foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast.»
Typiske spørsmål vedrørende saker om samvær er at den ene forelderen enten har fått samværsnekt, lite samvær eller ønsker å øke samværet med sitt/sine barn. Vi bistår klienter med å utarbeide samværsavtaler og avtaler om foreldreansvar samt bosted i alle faser i den rettslige prosessen.
Ta kontakt for en gratis vurdering av din sak
Vi har lang erfaring med å bistå klienter i saker om foreldreansvar, bosted og samvær med barn både før sakene bringes for domstolene og etter at de bragt inn. Vi bistår også med skilsmisse og separasjonsprosessen. Ikke minst bestilling av time for megling.